‘Et menneskeliv var ikke mye verdt’

I en ny bok har den norske forfatteren dykket ned i barne­oppdragelsens historie.

– Hvorfor ville du skrive «De onde gamle dager»?

– Jeg har alltid interessert meg veldig for menneskesyn, og om det stemmer, at når vi kommer høyere opp på Maslows behovspyramide, så blir vi også mer ­humanistisk innstilt: At man må være trygg selv, før man verner de som er svakere. Og det ­mener jeg fortellingen om hvordan vi ser på barnet viser. Det har forandret seg så voldsomt bare i min egen levetid. Jeg ­begynte på ­barneskolen i 1970, og da husker jeg at vi måtte neie for over­læreren. Så begynte jeg altså å researche barneoppdragelse, og ble ganske overrasket over hva jeg fant. Vi sier gjerne alt var bedre før, men det ­stemmer ikke.

– Dropp dulling!

– Hva overrasket deg mest?

– Hvor fort menneskesynet har forandret seg. Det er godt ­under 100 år siden en av ­Norges ­ledende barneleger mente at barn ikke skulle dulles med, man skulle ikke snakke med dem, og i hvert fall ikke synge for dem eller vugge dem. Det ble de bare umennesker av. Dette er så langt fra vår moderne barneoppdragelse som det går an, og det er til å forferdes over.

– Det er et av mange eksempler som gjengis i boken. Hva ­synes du selv var mest ­kvalmende?

– Jeg fryktet jo at PST ­skulle dukke opp på døren min på grunn av nylig googling. Jeg ­googlet ting som «kannibalisme + egne barn» eller «antall druknede babyer funnet i ­europeiske elver». Jeg har prøvd å bruke ­humor når jeg skriver, og tror de fleste vil le høyt av mange av tingene jeg skildrer, men det er også mye grusomt i denne historien. Som at det i Gulatingsloven sto at man skulle drepe spedbarn som man ikke kunne ta seg av – de skulle begraves ­levende på kirke­gården. ­Levende! Hva var tanken her? Jeg vet jo ikke om folk praktiserte det, men det sto i hvert fall i lovteksten. Et annet eksempel er i det ­gamle ­Sparta, der man hadde et råd av eldre som undersøkte de ny­fødte ­barna. Og hvis et barn ikke var helt velskapt, gråt for mye, ­eller ikke var særlig pent, ble det ­kastet utfor en klippe. Jeg tror at for å kunne ha ekte empati med barn, så må man nesten ha oppfunnet både prevensjon og velferdsordninger.

Vernet seg

– Hvorfor tror du det?

– Hvis man får åtte barn, og fire er døde før de fyller ett år, kan man ikke forvente at folk kan knytte seg til dem. I arbeider­bydelen Kampen Oslo i 1889 viser statistikk at nesten femti prosent av barna døde før de fylte ett år. Det handlet om feilernæring, sykdommer, mangel på medisin og andre ting. Så når folk snakker om de ­rosenrøde, gamle dager har jeg ikke særlig tro på det. Selv blant de kondisjonerte, forærte for ­eksempel mange i den ­franske adelen bort barn med misdannelser til ­klosteret.

– Mange mener at det er nettopp evne til empati som kjenne­tegner mennesket?

– Jeg tror det til et viss grad derimot er et overskudss­fenomen. I tillegg tror jeg at man verner seg for å bli glad i ­barnet hvis man vet at det med høy sannsynlighet kommer til å dø tidlig.

– Du skriver: «I lys av hele verdenshistorien er det ingen tvil om at barna som vokser opp i dag er utsatt for mer empati og omtanke enn noen gang.» Det er vel ikke alle tider og kulturer du har researchet?

– Nja, jeg har kanskje tatt litt hardt i der. Men jeg er ganske sikker på at vi som kommer til verden her på toppen av verden og i vår tid, har trukket vinnerloddet. Jeg konstaterer at barn har gått fra å være nederst på rangstigen til å bli hele meningen med foreldrenes liv. Og det har både positive og negative sider.

– Hva er negativt?

– Småunger i dag får kanskje vel mye oppmerksomhet.

Mindre verdi

– I den grad vi kan lære av historien: Hva bør vi ta med oss her?

– Jeg vil jo si at det ­virker bortkastet å være altfor ­bekymret for om barnet ­bruker smokk, og ser for mye på TV. I det ­store bildet er ikke det så mye å ­engste seg for. Og det jeg sier om barn, gjelder jo ikke bare barn. Det gjelder mennesker. Et menneskeliv hadde ikke, og det har fortsatt ikke, så veldig mye verdi i en situasjon der man ikke har ressurser til å ta vare på hverandre. Det ser vi daglig eksempler på fra andre deler av verden.

– Det er få ting folk har så sterke meninger om som barneoppdragelse. Og vi blander oss glatt inn i hva andre gjør. Har det alltid vært slik, eller er dette også et overskuddsfenomen?

– Nei, jeg tror det alltid har vært sånt. Før fikk alle, ­lærere og naboer lov å banke opp ­unger og sette dem på plass. Barn har vært sett på som et felles ansvar.

– Hvem håper du vil lese ­boken din?

– Alle som er opptatt av ­mennesker vil interessere seg for den. Jeg håper den kan ­bidra til at folk kan føle takknemlighet for sin egen tid og sitt eget sted. Det er et av mine ­prosjekter, å få folk til å skjønne at selv om det er «mye bom­penger», så er det mye som er bra med vår egen tid.