«Et mektig og verdig farvel til flere av våre viktigste filmkunstnere»

Amerikansk kinokrim om organisert kriminalitet har lang tradisjon for å beskjeftige seg med virkelige personer og hendelser. Scarface (1932) var et voldelig og psykologisk undersøkende­ ­portrett basert på Chicagos­ forbryterkonge Al Capone. På midten av 1930-tallet avgjorde sensurmyndighetene, hjemlet av den såkalte Hays-koden, at ­videre filmer om ransmannen John Dillinger ikke skulle produseres. Forbudstiden og depresjonen ble mafiafilmens første gull­alder, forbryterlivet fremstod forlokkende.

Spillegalskap. På 1970-tallet børstet Francis Ford Coppola ­patinaen av disse historiene om den amerikanske drømmen på avveier. De to første Gud­faren-filmene regnes stadig blant ­tidenes beste, og er fulle av skikkelser og hendelser med virkelige forelegg: Mafiaens ­organisering i fem «familier», deres interesser i kubanske kasinoer, etableringen av Las Vegas som nytt gambling-hovedsete og en sviskesanger med sterke Frank Sinatra-trekk. Robert De Niro og Al Pacino spilte to generasjoners familieoverhoder, men delte ­ingen scener sammen. (Det skjedde først i Heat i 1996, og da kun i få minutter.)

Martin Scorsese er fra samme­ generasjon og ble kjent for nyskapninger som Taxi Driver (1976) og Raging Bull (1980), kritiker- og publikumssuksesser som resulterte i Oscar-nominasjoner for De Niro. I 1990 skapte han ­virak med skoledannende Goodfellas, basert på livet til den virkelige mafia-avhopperen Henry Hill.

Krigsveteran. Stilen er videre­ført i kino- og Netflix-aktuelle The Irishman: Innfløkt intrige, enormt persongalleri og lange, virtuose kameraføringer brukes for å fortelle en historie om livsvalg, lojalitet og moralske kvaler. De Niro portretterer Frank Sheeran, en krigsveteran, lastebilsjåfør og fagforeningstillitsvalgt som før sin død i 2003 innrømmet å ha vært leiemorder for et krimsyndikat.

Castro og Kennedy. Sheerans fortellerstemme lar oss oppleve nyere amerikansk historie fra skyggesiden: Som vernepliktig under frigjøringen av Italia var han delaktig i krigsforbrytelser, med drap og mishandling av tyske­ krigsfanger på samvittigheten. På 1950-tallet gikk han fra å gjøre småtjenester for mafiaen til å utføre drap for dem, tilsynelatende uten indre kvaler. I tiåret etter var han involvert forbrytersyndikatets høyere anliggender. Han skaffet CIA mafiavåpen til den mislykkede invasjonen av Cuba, for å avsette Fidel Castro og gjenvinne den lønnsomme kasinodriften.

I bakgrunnen lurer Kennedy-­familien. Via sin gamle bekjente,­ den tidligere spritsmugleren ­Joseph Kennedy, får mafiaen sønnen John innvalgt som president. At JFK kvitterte med Cuba-­skuffelsen og å utnevne broren, mafia-etterforskeren Robert, som justisminister førte til snikmordet i Dallas, skal vi tro filmen.

Livvakt. Viktigst for handlingen er imidlertid Sheerans virke­ som livvakt for fagforenings­lederen Jimmy Hoffa, spilt med inspirert overskudd av Al Pacino, i sin første rolle i en Scorsese-film. Mellommannen er mafiøse Russel Buffalino, kledelig nedpå-portrettert av ellers koleriske Joe Pesci, en gjenganger hos filmskaperen, her i sin første rolle på over ti år.

Det er altså ikke rent lite The Irishman ønsker å bringe til torgs i sin tre og en halv time lange spilletid. Fortalt på ulike tidsplan, tas vi med over flere tiår, noe som har fått kritikerne til å trekke paralleller til Sergio Leones Once Upon A Time In America (1984), også den skrevet og regissert av en aldrende mester.

Botsgang. Man kunne kanskje tenke seg at The Irishman var et oppgjør med den voldsesteti­serende mafiasjangeren Scorsese har vært med å legge premissene for, slik Clint Eastwoods Nådeløse menn (1992) gjorde bot for menneskesynet i klassisk western. Og ja, mafialivet skildres betydelig mindre forførerisk enn i Goodfellas og beslektede Casino (1995) og TV-serien Boardwalk Empire (2010). Volden er realistisk og kontant. Hver person i det store, forbryterske rollegalleriet ­introduseres med en tekstplakat som opplyser hvordan de døde, de ble stort sett skutt i bakgater på det tidlige 1980-tall. Og hovedpersonen selv skal etter hvert vise seg som en angrende synder, han spør seg om det var verdt det. Får han tilgivelse av Gud og kirken?

Klassiker? Samtidig benytter den 77-årige Scorsese seg vellystig av mafiafilmens konvensjoner, han remikser bruken av barnedåper, frukthandlere, nattklubber og standupkomikere på refleksivt vis, denne gang med et visst vemod, en erkjennelse av forgjengelighet. Trioen De Niro (76), Pacino (79) og Pesci (76) spiller sine roller med tydelige nikk til sin tidligere filmografi.

Slik føles The Irishman som en både emosjonell og teknisk briljant svanesang over de siste fire ­tiårenes mest betydningsfulle filmkarrierer, med mer ettertenksomhet og mindre galskap enn vi er vant med fra denne kanten. De mange ­ansporingene til filmhistoriske mesterverk gir en liten ­pekepinn på hvor den hører hjemme, og det skal bli interessant å se hvordan ettertiden omfavner den.

Einar Aarvig

kultur@vl.no

---

The Irishman

• Amerikansk drama/krim
• Regi: Martin Scorsese
• Med: Robert De Niro, Al Pacino, Joe Pesci, Harvey Keitel, Anna Paquin, Bobby Cannavale, Ray Romano
• 3 timer, 29 minutter
• Aldersgrense: 15 år
• Kinopremiere på fredag. Kommer på Netflix onsdag 27. november

---