Musikk

Et kraftfullt 
motsvar 
til støyen

Marek Janowski er ikke en demokrat ved dirigentpulten. Han tror på musikkens enorme kraft. Torsdag står en av de siste av de største i sin generasjon på ­podiet i Oslo konserthus.

Bilde 1 av 2

Han liker ikke intervjuer, fikk jeg vite av en mild stemme på telefonen, hans sekretær. Ellers takk.

Noen dager senere ringte hun tilbake for å spørre hva vi var interessert i, dirigenten lurte på det. Noen timer senere var det klart. Han ville.

Sånt skaper nerver. Fritt flyt­ende angst. Vi – fotograf Flydal og jeg – hadde trengt oss på en mann som er omgitt av en aura av myndighet.

Frakkens eier

Dagen opprant, Berlin kokte av biler, det var ikke stedet å komme for sent, slo det meg. Vi sto der på minuttet, ble vennlig ført (av sekretæren) gjennom en lang korridor og inn på et hvitt rom, sparsomt møblert, bord, stoler og en stumtjener i hjørnet. På den hang en elegant, lang, svart frakk og svart hatt av fint merke. Så kom frakkens eier. En vennlig mann, en høyreist 77-åring, en som bærer den europeiske dannelse med verdighet.

– For å være ærlig, sier han:

– Jeg liker ikke Konserthuset i Oslo, selve rommet. Jeg blir aldri så lite deprimert når jeg går gjennom døra og skal inn til prøvene. Det er en tung atmosfære der. Det må du ikke skrive.

Første smil.

Dårlig god musikk

For Janowski er musikk – den svære orkestermusikken, ikke den elegant overfladiske (som han sier) – en eksistensiell øvelse. Det handler om det dypeste. Musikk som underholdning er ikke hans sak. Med musikken vil han først og fremst sitt publikum vel.

– Hva er musikk i støyens tidsalder?

– Ja, det er et godt spørsmål. Jeg vil si et kraftfullt motsvar til støyen. Vi er fullstendig overveldet av lyd, det distraherer oss, vi klarer ikke å konsentrere oss om noe. Musikk, god musikk, det finnes en mengde dårlig ­musikk (også innenfor det klassiske, red.), vil hjelpe mennesket til å konsentrere seg, et slags immunforsvar mot å la oss bryte ned.

– Du snakker om dyp musikk, da må det også finnes grunn musikk?

– Det som slår meg i farten er Ravels G dur-konsert for piano og orkester – der finner du en slags fransk dybde i andre sats, riktignok, mens første og siste sats er uten musikalsk dyp. Den er briljant og det skal sensitiv presisjon til for å spille den, men den er ikke dyp.

LES OGSÅ: Skal vi gi etter bare fordi andre der ute reagerer på det vi tenker og gjør?

Gråt og brev

– For noen år siden, jeg var i Berlin og gikk nærmest ved et tilfelle innom Filharmonien, hvor du dirigerte Brahms' Ein deutsches Requiem. Jeg ble ganske satt ut, var det himmelen som åpnet seg?

– Jeg opplevde ikke det, naturligvis. Men jeg har møtt folk som kjente det slik. En uke etter fikk jeg et langt brev fra en amerikaner, som bor i Berlin – hans far var protestantisk prest, en markant og betydelig en, som døde for 20 år siden. Han fortalte at han etter konserten gikk nærmest i villelse rundt i Tiergarten (parken ved Filharmonien, hvor vi spilte) om natten og gråt og tenkte på sin far. Jeg har beholdt det brevet. Han var så overveldet av fremførelsen at han skrev et brev på tre sider om hendelsen. Skal jeg si noe, må det være at min kjærlighet til Ein deutsches Requiem er stor.

– Men for deg var det vanlig dag på jobben?

– Ingen dag er en vanlig dag på jobben for meg. Hver dag skal skapes på nytt, hver fremførelse forandrer seg fra den ene konserten til den andre – selv om jeg har spilt for eksempel Bruckners sjuende symfoni 30-40 ganger, lyder den annerledes neste gang. Gjennom den ene fremførelsen oppdager jeg noe nytt, som jeg tar med inn i prøvene neste gang. Musikk er liv, og liv forandrer seg. Det heter musikalsk erfaring, slik er det, slik burde det være. Og der er jeg naturligvis heldig, i mitt 78. år er jeg fremdeles blant de levende ...

Andre latter.

– ... hjernecellene fungerer fremdeles, jeg kan fremdeles lære av erfaring.

«De store» er for Janowski­ Wagner, Brahms, Bruckner, Schumann, bortover der. De – og andre – som setter dags­orden i folks følelsesliv. I Oslo-­filharmonien denne uka hører vi Schumanns 3. symfoni og Wagner på det heftigste, musikk fra Nibelungenringen og Parsifal. I strømmen av Wagner-dirigenter i en Wagner-febertid er Janowski av de mest ettertraktede. På scene og i studio, også i Wagner-byen og ved festspillene i Bayreuth. Han har en forkjærlighet for konsertante (som konsert, ikke scenisk) fremførelser av Wagners operaer, det er bedre for lyden, mer kontroll over at sangen ikke overdøves av den i seg selv fantastiske orkestersatsen, eller omvendt.

– Hva er det verste du kan tenke­ deg ved en Wagner-fremførelse?

– Tykk og tett orkesterlyd er et mareritt. Kraft er noe helt annet. Det gjelder all romantisk musikk. For meg handler det om med størst mulig klarhet å få de forskjellig «stemmene» i orkesteret til å spille sammen og i forhold til hverandre. Klarhet er viktig i musikken. Det har alltid vært og er det viktigste for meg.

LES ANMELDELSE: Fridomens vegar på Det Norske Teatret sklir ut

Skal være sjef

– Er du en diktator eller tsar på dirigentpulten?

– Det er kanskje ikke moderne å si, men jeg tror ikke på demokratisk arbeid med et orkester. Tsar er ikke det riktige ordet, men en kompetent dirigent skal være sjefen. Det er meningsløst å sitte og diskutere om vi skal frasere på den ene eller andre måten. Jeg utgjør selv «majoriteten». En svak dirigent foran et profesjonelt orkester, kan ende i katastrofe. Så, jeg er svært gammeldags. Jeg foretrekker demokrati når det gjelder politikk og i hverdagen ellers, men når jeg arbeider med et orkester fra ti til ett og to til fem (naturligvis på en vennlig måte), duger ikke demokratiet.

LES OGSÅ: Ber kirken droppe herre- og dametoalett

Uten TV

Store kunstnere orienterer seg alltid bredt. Janowski leser, han leser mye.

– Verken i vår leilighet i ­Paris eller her i Berlin har vi TV. Men jeg leser daglig. Det hender jeg leser én eller to aviser, men først og fremst ... filosofi, historie, bøker om forskjellige land og kulturer,­ personligheter eller om andre tider enn vår. Og jeg spaserer, men overdriver ikke ... det å se ting, natur som forandrer seg.

Tredje latter.

Tiden er over, en høyst vennlig mann reiser seg og takker, overlater oss til sekretæren og går. Hun satt med hjertet i halsen, forteller hun, da fotografen tok bilder under samtalen, helt oppe i ansiktet.

– Jeg var redd han skulle ­eksplodere. Han hater fotografer ...

Følg oss på Facebook og Twitter!

Les mer om mer disse temaene:

Olav Egil Aune

Olav Egil Aune

Olav Egil Aune har vært ansatt i Vårt Land i en årrekke, blant annet som kulturredaktør. Han er nå tilknyttet redaksjonen som kommentator og anmelder.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Musikk