Et bilde på nasjonen

Tirsdag kveld møtes Belgia og Frankrike til semifinale. De er to av lagene hvor flest av spillerne har røtter i andre land – med verdensstjerner som Paul Pogba og Romelu Lukaku. Faktisk har en tredjedel av spillerne som deltar i VM etnisk minoritetsbakgrunn, viser statistikk fra OECD.

Mens dette gjelder 47,8 prosent av det belgiske landslaget, slår Frankrike rekorden – der er andelen spillere med aner fra andre land nesten på 80 prosent.

LES OGSÅ: Proffdrømmens sosiale barrierer

Banet vei

– Frankrike '98 kan kalles et vendepunkt for diskusjonen rundt flerkulturelle fotballag, sier Ånund Brottveit, forsker ved Kifo og forfatter av boka Slik blir nordmenn norske, som blant annet tar for seg idrettnasjonalisme.

I 1998 arrangerte Frankrike VM i fotball – som de siden kom til å vinne.

To år før VM hadde den høyreradikale lederen for Nasjonal front, Jean-Marie Le Pen, uttalt at: «mange av de (franske landslagsspillere) er ikke engang franske, og noen av dem verken kan eller vil synge nasjonalsangen», og henviste til de mange, etniske minoritetsgruppene som var representert i laget.

Så avgjorde midtbanespilleren Zinedine Zidane finalen med sine to mål. Forkjemperne for det multikulturelle Frankrike hyllet ham; født i Marseille og med algeriske røtter ble han symbolet for et vellykket, fransk integrasjonsprosjekt.

– VM-seieren banet fram for en større forståelse og større aksept for det flerkulturelle Frankrike, mener Brottveit.

– Ble det et vendepunkt i diskusjonen fordi de spilte på hjemmebane?

– Ja, det gjorde at seieren fikk stor oppmerksomhet, siden de også var et utrolig sterkt lag, sier han.

LES MER: Global bølge av polarisering og populisme

«Vi-følelse»

Brottveit mener fargerike fotballag har en sterk symbolkraft.

– Idrettshelter med en annen hudfarge gjør noe med vårt nasjonale selvbilde. Det har noe med «vi-følelsen» å gjøre. Hvem er vi? Hva er en nordmann? sier han.

Å se lagbildet er kanskje den kanskje den sterkeste påvirkningskraften på hvordan vi ser oss selv, mener han. Her synliggjøres de positive sidene ved multikultur.

– Man identifiserer seg jo med laget sitt, med noen spillere. At fargerike landslag brer om seg innen idrett er verdifullt, sier forskeren.

Berikelse og utfordringer

– Jeg var en av dem som var mer optimistiske, og tenkte Frankrike '98 ville ha stor symboleffekt, sier Aslak Nore, forfatter og samfunnsdebattant.

– Samtidig skal man ikke overdrive det. Problemene, enten de handler om fattigdom, radikalisering, rasisme eller noe annet, går ikke vekk av at noen dyktige spillere med forskjellig religion eller hudfarge kommer sammen og gjør det bra, mener han.

Nore mener flerkulturelle fotballag viser både potensialet og utfordringene ved det flerkulturelle.

– De er et bilde på samfunnet, sier han.

– Er fotball politikk?

– Selvfølgelig er det politisk. Det har ikke direkte politiske konsekvenser, men i den forstand at det er innvevd i en mye større kontekst av nasjonalisme og disse store debattene, mener forfatteren.

LES OGSÅ: Mot apati og likegyldighet

Et lojalitetsproblem

Nore viser til diskusjonene rundt de to tyske landslagsspillerne med tyrkiske røtter, Mesut Özil og Ilkay Gündoğan, lot seg avbilde sammen Tyrkias president Recep Tayyip Erdoğan i vår.

– Özil hadde tidligere speilet «det nye Tyskland», der folk med etnisk og kulturell minoritetsbakgrunn bidro positivt, sier Nore.

Nå gav mange Özil og Gündoğan skylden for at mesterskapet for Tyskland ble dårlig, og flere ledende politikere tok dessuten til orde for å kaste dem ut av landet.

– Det speilet en underliggende følelse om at tyrkernes lojalitet til tyskland er diskutabel, sier Nore, og fortsetter:

– Mest sannsynlig er det ikke riktig, men det er likevel interessant at slike diskusjoner oppstår.

Supportere som hetser

Hva med rasismen? Hetsing av motstanderen er kanskje ikke uakseptert i fotballen, men rasistiske utrop og handlinger er et vedvarende problem.

Den svenske vingen Jimmy Durmaz, som har tyrkiske aner, ble for eksempel drapstruet etter at han lagde frisparket som ga Tyskland seier.

Brottveit mener rasismen må skyldes negative sider hos de som sitter i tribunen.

– Det er en tendens i supporterkulturene å videreføre fordommer og stereotypier, og holde etnisitet, hudfarge og kjønn mot spillerne, sier han, og fortsetter:

– Hvis supportere vil angripe en spiller, normalt en motstander, så angriper de det de antar er et sårbart punkt, sier han.