Kjell Oldens bok «Minerydding» tror jeg er en bok du enten kaster fra deg i frustrasjon etter noen sider - eller suges inn i. Jeg endte i siste kategori.
Teksten veksler hele tiden mellom de samme stedene: Hos FN-styrkene i Libanon, på studenthybelen i Oslo, i en ensom skogshytte. I de første kapitlene er vekslingen så hyppig at den er vanskelig å følge. Forflyttingen skjer midt i kapitler, midt i setninger, uten varsel eller overgang - noe skjer ett sted og trigger øyeblikkelig noe som skjer et annet sted.
Men slik er jo angsten der traumene vekkes til live uten varsel og du plutselig kastes tilbake til det du vil flykte fra, der det du vil glemme kommer over deg med uventet styrke. Kanskje du må kjenne dette landskapet av erfaring for å trekkes inn i Oldens beskrivelse, jeg vet ikke, men jeg ble fanget inn.
Tankesprang
Så blir teksten etter hvert mer sammenhengende, du får lengre strekk med fortelling. To lange historier om et minerydderoppdrag i libanesiske fjell og en traumatisk permisjonstur i Jordan brytes stadig opp med dagbokaktige refleksjoner fra hovedpersonen og fra kjæresten Sara, og en stille nåtid på hytta i skogen. På en måte er dette en enkel teknikk for å holde oppe spenningen, men disse stadige tankesprangene virker troverdige - det er jo ofte slik vi husker.
Selve historien er enkel nok, og dessuten langt på vei selvbiografisk, etter hva forfatteren opplyser. To ferske studenter i Oslo innleder et kjæresteforhold. Han har alt bestemt seg for å reise ut som FN-soldat til Libanon, og han vil derfor ikke binde seg. Han får så traumatiske opplevelser i tjenesten, noe som ødelegger livet for begge etter hjemkomsten.
Uavhengighet
Kjæresten Sara slites mellom sin nettopp avdøde fars trygge gudstro, som hun gjerne vil beholde, sin mors og storesøsters strenge pekefingergud som hun vil fri seg fra, og kjærestens religionskritikk som truer hennes gudsbilde. Hun trenger hans trygghet og omsorg, hun vil gi seg hen til ham og kan ikke fatte hvorfor han holder igjen og hvorfor han vil dra fra henne.
Så hvorfor gjør han det? Det sies aldri rett ut, men jeg tenker at han delvis er en sta idealist som vil følge sine egne veier, delvis at han ønsker at hun skal stå på egne bein uavhengig av ham og likevel være der for ham når det passer ham.
Tragedien fullbyrdes
Konfliktene løses ikke. Det gjelder også på det politiske plan, der storesøsters Israelsbegeistring og omsorg for jødefolket møter hans venstreside-sjablonger om Israel som et kapitalistisk-sionistisk overgrep mot palestinerne, som nesten blir helliggjort i sin offerrolle. Her er ingen middelvei mellom posisjonene.
Olden beskriver godt kameratskapet og samholdet i mineryddertroppen, og hvordan nervepresset river dem fra hverandre og spenningen stiger til tragedien fullbyrdes. Den står i kontrast til helbredelsen og forsoningen som vi opplever gjennom renoveringen av barndommens hytte i den ensomme skogen. Det er i det hele en mangefasettert fortelling som stimulerer tankene.
Fantasi over fasit
Derfor blir jeg skuffet over Saras epilog, en slags «her får du høre hvordan det gikk». Vi har jo fått pekere i teksten som skaper en anelse om hvordan det måtte gå - og jeg kunne godt tenkt meg bare å fantasere videre over det i stedet for å få fasiten.
Det er mye som treffer meg personlig i denne boken, noe som gjør at det er vanskelig å vite hvordan andre med andre bakgrunner og erfaringer vil reagere på den. Men for meg var det en medrivende leseopplevelse.
LES MER:
Anmeldelse: Radikal teologi om Paulus, korset og felleskapet
---
Roman
- Kjell Olden
- Minerydding
- Tiden Norsk Forlag
---
