Ensomt barn på stort lerret

Filmen Sommer 1993 skildrer en seks år gammel jenter som strever med tapet av foreldrene.

– Det er vanskelig å sette seg inn skrekken barn opplever når de mister fra sinenærmeste, sier psykologene Ida Brandtzæg og Stig Torsteinson.

Debut

Den spanske filmen Sommer 1993 viser hvordan en foreldreløs jente strever med å tilpasse seg sin nye familie på den katalonske landsbygda. Filmen er regissør Carla Simons første, og er basert på hennes egen opplevelse. I kveld vises en førpremiere av filmen på Gimle kino i Oslo, i regi av Psykologisk salong – et samarbeid mellom Arthaus og studentene ved Psykologisk institutt.

– Filmen skildrer et lite barns opplevelse av tap, og sorgen hun opplever. I filmen ser vi det som skjer fra barnets ståsted, og måten det er filmet på gjør at vi får en følelse av hvordan alt dette nye oppleves for barnet, sier psykolog Stig Torsteinson.

Sammen med psykolog Ida Brandtzæg skal han analysere filmen i etterkant fra scenekanten.

– Man følger henne gjennom ulike reaksjoner i prosessen – forvirring, protest, passivitet og sorg. Det er en pararell historie i filmen som dreier seg om hvor innstilt barn er på å høre til, sier Brandtzæg.

Parallell til USA

Brandtzæg og Torsteinson trekker en parallell til det mange barn nå opplever på grensen mellom USA og Mexico, hvor Trump-administrasjonen de seneste månedene har skilt over 2.000 barn fra sine foreldre eller omsorgspersoner.

– Det vitner om en tragisk umenneskelighet. Uavhengig av om det er lovlig eller ulovlig å krysse grensen, har samfunnet et ansvar for hva disse barna utsettes for, sier Brandtzæg.

De mener at atskillelsene som oppstår som følge av de mange arrestasjonene på grensen vitner om et system med mangel på humanisme.

LES OGSÅ: Trump tar barn fra innvandrere.

Traumer

– Barn etter krig og katastrofer har fortalt om separasjonen, frykten, forvirringen og dødsangsten. Som voksne kunne de fortelle om varige psykiske vansker som angst og depresjon. Studier viser også at den påfølgende generasjonen også var preget av angst og psykiske vansker. Traume i en generasjon, kan også prege etterfølgende generasjoner, forteller Torsteinson.

– Separasjoner handler ikke bare om vonde og smertefulle følelser. Det skaper også sterke stressreaksjoner i kroppen. Om dette varer over tid er det fare for at dette påvirker biologien til barnet på flere alvorlige måter, sier Brandtzæg.

En stresset liten kropp påvirkes også på flere måter. Fordi stress er biologi - påvirkes ikke bare hjernen, men også andre kroppslige funksjoner, sier hun.

LES OGSÅ: – Verden ville vært et bedre sted dersom vi ikke lot oss styre av empati, sier psykologiprofessor.

Film skaper empati

– På 50-tallet observerte man at småbarn som ble lagt inn på sykehus uten kontakt med foreldrene etter hvert ble veldig lukkede og apatiske. Dette var grunnlaget for at man langt senere, på slutten av 70-tallet endret Norsk sykehuspraksis og lot foreldre var sammen med barna når de var innlagt, sier Brandtzæg.

Psykologene mener film kan gi oss bedre forståelse for hvordan slike opplevelser preger barn, og slik bli mer empatiske for frykten de opplever.

– Sommer 1993 beskriver et barns sorg og behov for ny tilhørighet etter en tragedie på en veldig følsom måte, avslutter Brandtzæg.