Anmeldelser

En sommer under normale forhold

Hele musikkfeltet har måttet kaste seg rundt for å møte koronavårens ­utfordringer. Mine egne tanker penset derimot inn på et sidespor mens jeg sendte over penger til musikere uten alltid å strømme konsertene.

Den varme sommeren 1998 jobbet jeg på sagbruk på Løken i Høland. De fineste dagene var de to-tre ukedagene vi skar tømmer. Det hele gikk for seg som ei produksjonslinje, der en mann satt i krana på utsiden av sagbruksbygningen og matet stokk­ene inn i den ene enden, før de så gikk forbi de ulike stasjonene langs båndet der inne, med kanting av bakhon, splitting av stokken og så videre, fram mot mottaket i andre enden.

Selv sto jeg ute i friluft, i slutten av linja. De første dagene ble jeg satt til å jobbe der de tynne borda kom ut og man måtte passe på så man ikke gikk under transportbåndet og fikk dem i hodet når de datt ned. Av og til ble jeg bedt om å steppe inn ute i hovedlinja, og etter hvert tror jeg at det også ble klart at jeg leste systemet temmelig godt. Dermed ble jeg fast på post der den grøvre planken kom ferdig ut og skulle rulles bakover, vippes av båndet med rulleskavlene og plasseres i riktig pakke, alt ettersom dimensjonen var. Jeg hadde et visst øye for det og skjøv de ulike tykkelsene videre med rett avstemt fart, ettersom de skulle langt bakover eller midt nedpå et sted, samtidig som jeg la 2’ x 4’ i en egen stabel rett ved utløpet, sprang bakover og hjalp til der, fram igjen, fikset stikk mellom lagene så det ble luft i haugen og gav beskjed til truckføreren når pakka hadde rett høyde og skulle kjøres vekk.

Sagjobben var fantastisk

I starten, og slik er det vel med mye kroppsarbeid,­ følte­ jeg at jeg nesten ikke hang sammen da jeg til slutt deiset ned i setet på den røde Mazdaen etter endt arbeidsdag. Hodet kokte av sola og varmen, fingrene var såre, skjorta og resten av klærne var klissbløte, musklene verket. Men etter hvert som dagene gikk, lærte jeg meg til å jobbe mindre masete, bruke balansepunktet i den tunge planken bedre, og til slutt så likte jeg det, når alt gikk i en susende fart, og der flere mennesker forfulgte samme tanke i flere ledd bortover uten å snakke sammen. Tenk fort! ­Uenig i forrige beslutning? Løs det best mulig! Alle sanser til stede i en erfart og automatisert bevegelse, fra morgen til første stopp, fra matpause­ til det stekte Mazda-setet om ettermiddagen. Med tiden kunne jeg også begynne å tenke på helt andre ting mens arbeidet gled unna under hendene.

Mange sanger og -bøker handler­ om lengsel vekk fra den ensformige­ eller meningsløse jobben hoved­personen er stuck med. Charles Bukowskis­ vidunderlige roman Postkontoret er ett eksempel. Det er ­ingen grunn til å underkommunisere at arbeid­ dreier seg om å skaffe­ ­midler til selvoppholdelse. Det er ­ingen grunn til å idyllisere et sekund over slitet eller de dårlige kårene som har vært forbundet med sagbruksarbeid i tidligere tider heller. Men jeg må innrømme at i 1998 var sagjobben fantastisk, og den er sikkert ganske lik i 2020 (og en jobb få nordmenn vil ha!). Det anget av Hølands-sommer, nyslått høy og tømmer så man ­nesten sto bakoverbøyd av bare lukten. Jeg for min del likte også at dagene kom ­etter hverandre og var helt like, i lang rekke bortover, som stolpene langs sporet etter den smalsporede jernbanen Tertitten­ som trafikkerte bygdene her ute fram til 1960.

Hans Nielsen Hauge

Og her er poenget: Jeg har aldri likt å høre på musikk mens jeg driver med kroppsarbeid. Selv om veldig mye av livet mitt dreier seg om musikk, og også gjorde det den ­gangen. Det kan sikkert bare sies på musikksidene i en avis én gang, men det finnes altså situasjoner der jeg foretrekker tanken om en sang, eventuelt å synge på den selv, framfor å høre selve sangen. Arbeidet på saga åpnet store flater for tankene, som hos telegraflinjearbeideren i Jimmy­ Webbs låt «Wichita Lineman», han som tenker på kjæresten sin der han jobber oppe i stolpen. Tankene er selvsagt oftest noe som ikke føles viktig dagen etter, men de kan også være en formiddags sakte framkalling av to haiku-linjer. Noe man kan ha grublet på i månedsvis, kan stå ferdig i hodet før portene stenger klokka fire.

Fram til jeg ble 11, før familien min flyttet til Høland, bodde jeg i Tune i Østfold. Det er hjemstedet til Hans ­Nielsen Hauge, og en oppbyggelig tekst, sekulær eller åndelig, trenger ikke å ligge så himla langt unna her: Den 5. april 1796 gikk Hauge ute på jordet på Rolvsøy i Tune og sang og pløyde og fikk en kallsopplevelse som ikke bare forandret ham, men også hele Norge for ettertiden. Er det noe slikt dette handler om? Det gjelder å følge med, være åpen, eller så går man glipp av det Ånden vil si, smått eller stort? Tja, i alle de like hverdagene på rad opplever jeg det ikke slik at arbeidet med kroppen er noe sekundært, et middel, og at idéene som kommer ut av det er viktige, det egentlige.

Det sansbare

Essayisten Sven Kærup Bjørneboe gav for en del år siden ut en samling kalt Om opprør og opprørsånd (1989) der han går kraftig ut mot vissvasset om «religion som virkelighetsflukt». «I sin kjerne ­består vår synlige verden ved ånd, ved gud; men ikke dermed slik at den blir åndelig for oss, men slik at den først da kan bli fysisk, sansbar (…)». Han kaller det til og med et gudsbevis, et bevis for eksistensen av noe annet, at den materialistisk orienterte vitenskapen har gjort at vi kjører naturen i senk, mister det sansbare. Behovet for religion, og ­poesi er et behov for konkresjon. Sagt på annen måte: Han der oppe tek ikkje glansen av livet, han gjør det virkelige virkelig.

Er man så usedvanlig heldig at man har en kropp som fungerer og man kan bruke den i et arbeid som også byr på et trykk av sansing og mening, så er dette egentlig noe som trenger veldig lite intellektualisering for min del. Joda, det kan nok i forhold til nye idéer og slikt være et poeng ikke å kjøre to inputs på en output, slik at de faser hverandre ut, men bakenfor det igjen dreier det seg altså om en lyst til å ta inn dette veldig hånd­gripelige gudsbeviset med kroppen. Arbeidet byr på åtte timer dagen med en slik mulighet. Det er ingen grunn til å gjøre det til bakgrunn, et lifetrack for musikken i ørene.

En dag satt det forresten en nybegynner i kransetet. Han kunne sikkert ende opp med samme farten som den faste kranføreren, med erfaringen. Men den første uka var bare ­latterlig. Vi som stod ute i andre enden så en og annen enslig planke klappe ned og rulle mot oss. Så: Langt opphold. Så en til. Og mellom hver sto vi bare lent med ryggen mot båndet og ventet, tenkte. For en troende vil selvsagt ­musikk være et annet og enormt sterkt gudsbevis. Men selv så vilt opptatt jeg var av musikkinteressene jeg forfulgte den gangen, tror jeg faktisk ikke at jeg en eneste gang kjente noen trang til å fylle lukene mellom hver planke med noe annet. Musikken kunne jeg finne etterpå. Det kjentes som om det var plenty med tid.

Et krisetillegg

Musikkbransjen er denne våren inne i en alvorlig krise som berører svært mange, som møter framtiden med stor uro og usikkerhet. Veien inn på mitt eget lille sidespor om musikk og manuelt arbeid ble muligens utløst av matthet i møtet med alle tilbudene om strømming av konserter på nett, men handler i bunn og grunn om noe helt annet. Likevel kan det kanskje ligge et felles berøringspunkt i de to tankerekkene her, i lengselen etter sansbarhet, rom, tredimensjonalitet og det å se andre folk ute, det vil si ting man forbinder med konserter og kulturarrangementer under normale omstendigheter. Uante evner til omstilling og store muligheter har kommet til syne denne våren. Men det samme har også det faktum gjort, at det tross alt finnes begrensinger for hva som kan komme gjennom og løses i piksler og bits.

Av: Ole Johannes Åleskjær – kultur@vl.no

Ole Johannes Åleskjær er musiker 
og ­låtskriver for The Loch Ness Mouse. 
Han skriver om musikk hver mandag.

---

Fakta:

---

Les mer om mer disse temaene:

Ole Johannes Åleskjær

Ole Johannes Åleskjær

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Anmeldelser