En sjelelig motstand mot Gøud

Musiker og forfatter Jenny Hval går i sin nye bok, Å hate Gud, i strupen på en streng, puritansk sørlandskristendom. «Mest av alt hater jeg Gøud, sånn som austegdene uttaler det, og sånn som læreren resiterer det i hver eneste morgens klassebønn,» står det i boka.

– Stopper man opp ved tittelen vil man kanskje tro det er en blasfemisk pamflett, sier Hval.

Det er feil, forsikrer hun. Hval ville ha en sterk tittel som inviterer til å spørre: «Hva er det å hate?» og «Hva er Gud?».

– Som forfatter må jeg godta at folk kan mistolke det. På den andre siden må man – for å kunne komme med en kritikk som er berettiget – lese det som står i boka, ikke bare tittelen. Det er en roman, ikke et omslag.

Utopiske felleskap

Jeg-et i Hvals roman tenker tilbake på oppveksten og hvor umulig det var å slippe unna kristendommen. Når bandet hun startet endelig fikk opptre, er det eneste lokalet å oppdrive et nedlagt bedehus. Kristendommen sitter i overalt, i veggene og i språket.

Det handler om opprør. Om å finne alternative måter å leve på, om subkulturer, svartmetall, hekser, språk og feminisme. Og om jakten på en annen form for fellesskap.

– Som forfatter og artist, representerer ikke du massekulturen, mens disse sørlendingene er en minoritet?

– Det er jo ikke en minoritet for dem som vokser opp i det, sier Hval.

– Kristendommen sto sterkt. Det er noe veldig imponerende og kraftfylt med den henvendelsen til Gud. Det gjør noe med deg å være nær det.

Hval vokste opp delvis på Sørlandet og delvis i Oslo, og opplevde det som frigjørende at ekkokammeret ble utvidet i en større by.

– Menigheten blir rammen for hva du tenker at felleskap kan være, hva et samfunn er. Klassen du går i på barneskolen blir en slags menighet, det også. Når jeg har sett ulike varianter av kristent fellesskap i barndommen, har jeg på den ene siden kunnet misunne det, og på den andre tenke at «de er hjernevaska, hele gjengen».

Et sted i boka skriver Hval: «Blasfemien leter etter nye måter å si vi på.» Setningen er inspirert av Donna Haraways A Cyborg Manifesto, et innflytelsesrikt feministessay.

– Slik jeg tolker ordet «blasfemi» hos Haraway, handler det om å finne et felleskap som står utenfor hierarkiet. Det blir jo litt utopisk. Når man har prøvd å lage alternative former for felleskap har de ofte endt opp med å ligne patriarkalske hierarkier, de også. Men forsøket – ønsket om å skape et kunstnært felleskap som skjuler seg for hierarkiene, det deler jeg med personene i boka.

[ LES MER: Aksel Tjora er bekymret for en fremtid der de viktige fellesskapene blir færre og de uviktige blir flere. ]

Heksekunst

I researchen leste Hval om en episode i Grimstad der mange rapporterte å ha sett Jesus på himmelen.

– De fortalte at han lignet på et bestemt kunstverk. Da ble jeg glad, sier Hval.

– Hvorfor?

– Fordi da forbinder man religion med kunst. Det nærmeste du har til å beskrive religionen, er kunst.

Hval snakker i boka om en forbindelse mellom kunst og heksekunst.

– Er det okkulte kun metaforisk, eller er det også noe åndelig i det?

– Hm. Ja. Hva er forskjellen på det metaforiske og det åndelige? spør Hval tilbake og ler.

– Når man i kristendommen for eksempel har nattverd, tror man at det ikke bare er et symbol, men at det faktisk gjør en forskjell.

– Ja, i alle fall er det et veldig sterkt ønske fra hovedpersonen i boka om at kunsten skal gjøre en forskjell. At det skal være alkymi inne i bildet. Ikke at du skal få noen til å fly eller noe, men noe at det skjer noe... sjelelig. Man kan komme inn i rom gjennom kunsten som ikke finnes i den virkeligheten vi tar på og er i.

Hval mener boka også er en utforskning av det okkulte ved å skrive.

– I skjønnlitteraturen og poesien kan det oppstå en samtale med noe annet i mennesket. Øyeblikk man ikke klarer å forklare.

– Så religionskritikken kommer ikke fra et rent materialistisk sted?

– Boka er til syvende og sist ikke en kritikk av selve religionen, men av autoriteten som følger med den, sier Hval og legger til:

– Kanskje også en kritikk av en fortolkning som blir ganske materialistisk på den religiøse siden, når det blir snakk om tabuer og regler – en tolkning som setter sterke grenser for hva man kan være som menneske, og hvordan man kan uttrykke seg.

[ LES MER: Vi gjør det litt problematisk for oss selv ved å kalle oss for hekser. ]

Ville skape noe nytt

Hval mener at hovedpersonen i boka mer er uttrykk for et felles hat og en undertrykket stemme, enn noe som passer helt overens med henne selv.

– Dette er én tankestrøm om hvordan ting kan oppfattes. Det kan du gjøre i en roman. Alt trenger ikke å stemme med virkeligheten. Noen ganger er det som ikke stemmer med virkeligheten nærere hvordan mennesker faktisk tenker.

– Hva legger du i Guds-begrepet?

– Delvis er det et barns oppfattelse av Gud når du ikke er kristen selv, men Gud er også en autoritetsfigur. Han blir en gjenspeiling av det mannlige kunstnergeniet. Lederen. Den sterke, mannlige stemmen. Gud er både en talende og stille autoritet. Når du ikke er kristen og som barn møter veldig mye Gud – det blir et slags lokk. En definisjonsmakt som er vanskelig å forstå.

– Finner jeg-et noen måte å undergrave hierarkiene på?

– Jeg tror det er viktigere å utføre handlingen enn å få svar. For meg var det i skrivingen viktigere å utforske ulike typer språk og rote rundt i dem. Hva kan jeg skape med det? Å svare er så lite. Svar handler mest om å ville ha rett. Men hva kan man skape?