En plass for alles stemmer

– Det er en bue der, fra begynnelsen til slutten, sier Pedro Carmona-Alvarez om Buktalerens rike.

Etter 20 år som poet, utgis forfatterens fem første diktsamlinger mellom to permer.

– Nå som jeg er eldre, skriver jeg kanskje med en annen konsentrasjon, en annen ro. Men de grunnleggende bestanddelene i forfatterskapet, de har vært der helt siden den første samlinga. Tematikk og bilder går igjen. Engler og sånt ... Det likte jeg godt å se, sier Carmona-Alvarez, og på stemmen i telefonen høres det ut som at han smiler.

Den store mosaikken

Forfatteren med base i Bergen, men med en fot mange andre steder, gav ut sine tre første diktsamlinger i det han selv kaller «relativ ung alder», alle sammen før han var 32. Selv om det går en bue fra den første diktsamlingen til de siste diktene som presenteres i boka, er det et forfatterskap med mange stemmer. Og stemmene kommer ikke alltid fra det stedet man tror.

– Hvem er buktaleren?

– For det første er det jo slik at jeg skriver på norsk, som er et fremmedspråk for meg. Morsmålet mitt er spansk. Allerede der ligger det en form for buktaling. Og så har jeg utforsket mulighetene for å spalte opp et poetisk jeg i mange stemmer. Alt kommer jo fra meg, men jeg har vært opptatt av at min skrift skal være barokk på et vis. At det skal være plass til alles stemmer: de levende og de døde og de glemte.

– Det er ambisiøst?

– Ja, i denne enden, når jeg forsøker å si noe om det. Men når jeg skriver, er diktene veldig nære. De kjennes små, og handler om enkle ting. Samtidig er samtalene, sangene og ekkoene der.

Carmona-Alvarez legger til:

– Når jeg snakker om disse skyggene, spøkelsene og gjengangerne som går igjen i bøkene mine – og som snakker – henger det sammen med bakgrunnen og oppveksten min i Chile.

Hverdag og lidelse

I 1973 tok general Augusto Pinochet makten i Chile ved et kupp, noe som ble starten på et langt og blodig terrorregime. Over 3000 mennesker ble drept eller «forsvant» under diktaturtiden. Det var dette politiske klimaet som drev Carmona-Alvarez og familien hans på flukt, som millioner av andre chilenere. Pedro Carmona-Alvarez var da ni år gammel.

– Bestialiteten og stillheten har vært en stor del av mitt liv og min oppvekst. Jeg har alltid tenkt at mine skygger og gjengangere er de folka som ikke fikk snakka så mye. De som på en måte er stumme, enten fordi de er døde eller ikke har blitt hørt.

Noe annet Carmona-Alvarez har klare minner om fra barndommen i Chile, er katedralene, kirkene og de religiøse avbildningene. Særlig av lidelseshistorien.

– Jesus på korset, men også etter korset og før korset. Det er jo torturbilder! Riktig nok er de presentert i en kontekst der det nytestamentlige kjærlighetsbudskapet kommer fram, men for et barn er det sterkt å bli utsatt for, sier han og legger til:

– Da vi reiste fra Chile, og jeg ble klar over hva slags overgrep som foregikk i mitt land, da fant disse opplevelsene en veldig gjenklang i det religiøse uttrykket jeg hadde møtt i barndommen. Bildene av torturerte kropper fra 1970- og 1980-tallet lot seg speile i den kristne ikonografien.

Lindringen

Et av de nyeste diktene i samlingen, fra 2017, åpner slik:

«Kristus er et lite kjede rundt halsen, et par knær som slepes over tregulvet i en kirke, en blank gutt som klatrer i et tre.»

– Kristusfiguren er der også i det helt hverdagslige?

– I den religiøsiteten jeg er vokst opp med, finnes det noen gester man bare gjør. De blir på én måte veldig hverdagslige, men er samtidig ladet med et stort alvor.

Carmona-Alvarez forteller historien om en av onklene sine, som i ungdommen inngikk en pakt med jomfru Maria. Han ba henne om noe, og sannsynligvis ble bønnen hørt og ønsket oppfylt, for resten av sitt liv gikk onkelen én gang i året, seks-sju mil til fots, for å takke jomfru Maria med et offer oppe i fjellene. De siste kilometerne gikk han på knærne.

– Folk som er beinhardt ikke-troende, kan være veldig arrogante. Ja, du kan selvsagt kalle troen en livsløgn eller en illusjon, men dette er allikevel sannheten for veldig mange mennesker i verden. Man avskriver fort hvor viktig håp og lindring er for folk som faktisk lider, sier Carmona-Alvarez.

LES ANMELDELSE AV 'BERGENS UNGDOMSTEATER': Forhåpentligvis ser vi konturene av en sterk trilogi.

Maskerade

Det første ordet i tittelen som oppsummerer Carmona-Alvarez’ virke som poet fram til nå, har med lyd og stemme å gjøre. Det andre ordet, «rike», peker på et annet gjennomgangstema:

– Det går igjen i alle mine diktsamlinger: plasser, rom, bygninger, kontinenter, landsbyer, byer, gater. Så et «rike» er et svært sted som rommer veldig mye forskjellig, sier forfatteren.

– Det skapes helhet i poesien?

– Ja, det tror jeg. Og sånn håper jeg det ser ut. Jeg tenker ofte på mosaikken: Hvis du er helt tett inntil, så ser du kanskje bare et stykke grønt glass. Men, hvis du zoomer ut, er det plutselig et bilde av Napoleon til hest! Det er et eller annet med avstand.

Skapende løgn

Samtalen vender tilbake til buktalerbildet.

– Det finnes noen likhetstrekk mellom disse figurene: presten, sangeren, underholderen, buktaleren, sier Carmona-Alvarez.

– De bærer på andres stemmer. Det er en form for rollespill, eller maskerade, som også finnes i det religiøse, ikke sant: messingen, prekenen. Ikke bare i det katolske. Det går for eksempel en linje mellom en del evangeliske forkynnere på 1950- og 1960-tallet i USA, via den svarte gospeltradisjonen, til de første rockestjernene.

– Løgn er også et ord som går igjen i diktene. Er disse figurene løgnere, eller sier de noe sant?

– Tidlig i forfatterskapet var jeg opptatt av løgn som en utvidende praksis, sier Carmona-Alvarez.

– Løgn kan forandre på virkeligheten, omskape. Jeg var opptatt av løgn som en kreativ prosess, og en ubevisst prosess. Hvordan man for eksempel forvalter en historie, hvilke fortellinger som blir foretrukket.

– Jeg oppdaget vel at løgnen er et potensielt rom for skapelse. Man skal selvsagt ikke lyve i virkeligheten, men i litteraturen er det på sett og vis det jeg gjør hele tiden.