Kultur

En levedyktig festival

Kirkemusikkfestivalens styrke ligger i dens mangfold og høye kvalitet, skriver Thröstur Eiriksson. Han har anmeldt tre av helgas konserter.

«Kunsten har evne til å formidle budskap det ellers ikke er så lett å sette ord på» sa kulturminister Trine Skei Grande, da hun åpnet Oslo internasjonale kirkemusikkfestival i Oslo Domkirke fredag kveld. Dette avspeiler noe av kirkemusikkens hensikt og vesen; å bære frem ordene og å fortsette når de ikke lenger strekker til.

Kan kirkemusikken si oss noe om klimaendringenes utfordringer? Det spørsmålet kan foreløpig få lov til å stå åpent. Dette er ett av tre temaer for årets festival. De to andre stiftet vi bekjentskap med på åpningskonserten: Den oldkirkelige lovsangen «Te Deum» og musikk av Arvo Pärt, forenet i kveldens hovedverk «Te Deum» for kor og orkester.

LES OGSÅ: Philip Weiss-Hagen (13) er solist i ­Kirke­musikkfestivalens største satsing noensinne, en ­klimaopera.

Levedyktig festival

Oslo internasjonale kirkemusikkfestival har vist seg som en levedyktig festival, som nå gjennomføres for 19. gang. Som så mange andre festivaler prøver den å være livsnær og aktuell. Hvorvidt den har lykkes med det vil tiden vise.

Å velge klimaendringer som tema virker noe søkt. Temaet kommer riktignok noe frem gjennom flere foredrag, men har få spor i musikken. Da hadde det måttet til et større oppbud av verker med skapelsestematikk, samt selvransakende og etisk utfordrende spørsmål. Festivalens styrke ligger i dens mangfold og høye kvalitet som trekker til seg et stadig større publikum. Måtte den lykkes også med det i framtiden.

Åpner for stillhet og meditasjon

«Te Deum» er en kosmisk lovsang, der alt det skapte bærer lov og takk frem for Gud. Derfor er komposisjoner basert på denne teksten ofte storslåtte og majestetiske. Her har Arvo Pärt valgt en annen vei. Han sier om sin komposisjon at teksten formidler uforanderlige sannheter. Han ønsker å formidle en stemning som gir følelsen av det uendelige. «Jeg måtte trekke denne musikken forsiktig ut av stillhet og tomhet.»

Enkelhet

Som det meste av Pärts verker er også hans Te Deum preget av innadvendt enkelhet. Musikken åpner for stillhet og meditasjon og blir for mange hjelp til livstolkning og livsmestring. Verket har en interessant oppbygging. Koret er delt inn i tre: Damekor, mannskor og blandet kor, som opptrer både alene og samlet.

Instrumenteringen er også uvanlig. Her er en tradisjonell strykebesetning supplert med et modifisert, stort flygel og vindharpe; sistnevnte formidlet via et avspilt opptak. Vindharpen bruker Pärt som en lang liggende tone som kommer og går, med utgangspunkt i det som kalles «ison» i bysantinsk sang. For øvrig gir linjeføringen og den frie rytmen klare assosiasjoner til gregoriansk sang. Men musikken er ikke bare stille og innadvendt. Her finnes også kraftfulle innslag som gir musikken dybde og kontraster.

Estisk kor

Det estiske filharmoniske kor har lenge vært en viktig tolker av Pärts musikk. Her var de på hjemmebane under Kaspars Putniòð myndige ledelse. Som medspillere hadde de Det norske kammerorkester, som stadig imponerer med sin tette og presise klang.

Overflødig Händel

Konserten ble innledet med et a capella verk av Pärt: «Da pacem, Domine» (gi fred, Herre). Et kort og gripende stykke, skrevet til minne om ofrene etter terroren i Madrid i mars 2004. Dette ble etterfulgt av G.F. Händels komposisjon over salme 110 fra Salmenes bok; «Dixit Dominus». Her medvirket fem dyktige solister, som hadde til dels halsbrekkende partier å hanskes med.

Verkets ekspressive karakter var nok tenkt som motvekt til Pärts innadvendte stil, men her ble kontrasten for stor og forstyrrende. Publikum hadde tålt en helaften med Pärt. Koret virket mer tilpass i Pärtverkene, spesielt i det avsluttende Te Deum, der de klarte å formidle musikkens innhold og dybde. Kveldens siste tone ble avløst av en stillhet som ga denne opplevelsen en ekstra dimensjon.

LES OGSÅ: – Møtet med Arvo Pärt var et musikalsk kultursjokk

Estisk orgelvirtuos

For fem år siden fikk Sofienberg kirke et nytt stort orgel, i romantisk stil, og med det fikk hovedstaden et viktig tilfang til sin orgelpark. På kirkemusikkfestivalens andre konsert demonstrerte den estiske organisten Aare-Paul Lattik instrumentets klanglige muligheter på en fremragende måte.

Lys

Konsertens overskrift var «Spektrum», med henblikk på det mangfold av farger som kommer til syne når lyset brytes. Programmets åtte verker ga oss et fargemangfold med verker fra barokken og frem til vår tid. Flere av verkene var av estiske komponister, deriblant første sats fra den stort anlagte romantiske sonaten i f-moll av Artur Kapp, Lattiks egen komposisjon «Humoresque ’Revaler Totentanz’» og «Spectrum I» av Erkki-Sven Tüür. Dessuten «Trivium» av Arvo Pärt. Sistnevnte verk består av tre korte seksjoner og er blant de første verkene som Pärt skrev i den såkalte «tinntinnabuli-stilen».

Vellykket stilblanding

Hvordan klinger så Bach på et slikt instrument? Det er ikke bare enkelt å skulle spille et av barokkens store orgelverker på et romantisk instrument, men i dette tilfellet var det vel verdt å høre på. Det har med instrumentets kvaliteter å gjøre, men også med utøverens tilpasning gjennom manualvekslinger og klanglige variasjoner. Men det var i konsertens avslutning, med Sicilienne og Toccata fra M. Duruflés Suite nr. 5, at orgelet virkelig kom til sin rett. Her imponerte Lattik med en glitrende teknikk og musikalsk overskudd. Glimrende spill og innsynsfull tolkning!

Korkunst på høyeste nivå

Med det engelske koret Polyphony, ledet av dirigentlegenden Stephen Layton, var det duket for en av de beste korkonsertene jeg noen gang kan huske å ha hørt. Med hele 15 verker – pluss et ekstranummer – kunne man frykte at vi fikk noe usammenhengende program. Men slik ble det ikke. Alle verkene ble sunget a capella – uten akkompagnement. Den røde tråden ble også ivaretatt av verkenes indre sammenheng, der bønn var et gjennomgående tema. Repertoaret strakte seg fra den engelske 1500-tallskomponisten Byrd, via Bruckner og Poulenc frem til vår egen tid, representert ved Pärt, Tavener, Ešenvalds og Park.

Stilsikre fremførelser

Korets vokale kvaliteter er uovertrufne. De synger rent og homogent i alle registre. Men det som imponerer mest, er stilsikkerheten og det nyanserte uttrykksregistret. Konserten ble innledet med to motetter av William Byrd. Den første, «Laudibus in sanctis» ble sunget med letthet og sprudlende overskudd, mens den andre, «Justorum animae», var preget av lange linjer og kontrollert ro.

Mer Pärt

De fire korte Pärt-motettene som fulgte, hadde tekster på henholdsvis engelsk og kirkeslavisk, der musikken avspeiler tekstenes inderlighet og hengivenhet. De senere verkene (fra 2007 og 2008) representerer en oppmyking og videreføring av den enkle tintinnabuli-stilen, og gir assosiasjoner til både ortodoks kirkemusikk og en mer koralaktig vestlig kormusikk. Spenstig rytmikk og variasjon mellom homofon- og polyfon stemmeføring gjorde disse motettene til et spennende bekjentskap. Særlig gjorde den siste, «The deer’s cry» et dypt inntrykk, med sine korte og meislede linjer.

Etter Pärt fulgte to velklingende stykker av John Tavener, i en enkel, nyromantisk stil. Kanskje ikke den store musikken, men vakker og uttrykksfull.

Bruckner og Poulenc

Da turen kom til mer romantisk musikk, representert ved den østerrikske komponisten Anton Bruckner og den noe mer neoklassisk influerte Francis Poulenc, viste koret en helt ny klanglig side, tilpasset dette repertoaret. Poulencs botsmotetter spenner i tekster og uttrykk fra det dramatiske til det angrende og sørgende, mens Bruckners «Ave Maria» og «Christus factus est» oser av tillitsfull tro og glede, omsatt i musikk skapt for kirkens rom.

Konserten ble avsluttet med musikk av sstlenderen Ešenvalds og korets egen Owain Park, som særlig imponerte med sin ekstatiske motett for Kristi himmelfartsdag, en komponist det skal bli spennende å følge.

Rom for stillhet

Den magiske stillheten som avsluttet festivalens første konsert fikk ikke innpass i denne konserten og den indre sammenheng stod i fare for å bli avbrutt av gjentatt applaus, ikke før dirigent Layton på elegant høflig, men også bestemt britisk vis fikk overbevist publikum til å vente med applausen helt til slutt.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kultur