Onsdag er det premiere på Oslo Nye Teater. Den 25. timen er den ekstra timen i døgnet som ligger utenfor tiden, «gaupetimen» ­eller I lodjurets timma som er Per Olov Enquists (1934-2020) originaltittel. Regissør Maren Bjørseth kjente ikke teksten da Oslo Nye ba henne vurdere den.

Grein hele veien

– Jeg leste den på en flyreise og skjønte ikke helt hva som skjedde, men jeg satt og grein fra Oslo til Amsterdam, forteller hun.

Historien forteller om en navnløs, ung dobbeltmorder som er innlagt på lukket psykiatrisk avdeling. Han har oppsøkt     ­ huset der han hadde gode år sammen med sin dypt troende morfar. Enquists første tittel på stykket var «I min morfars hus», og ­gutten sier at i morfars hus er det mange rom. Der dreper han det eldre ekteparet som har flyttet inn etter morfarens død. Han plasserer dem i snøfonna utenfor med armene rundt hverandre.

PREMIERE: P. O. Enquists Den 25. timen har premiere på Oslo Nye Teater i dag.
P. O. Enquists Den 25. timen har premiere på Oslo Nye Teater i dag. Foto: Lars Opstad.

På lukket avdeling får han en katt av psykologen som del av et vitenskapelig forsøk. Mange snakker med katten sin, men ikke alle hører katten snakke tilbake. Det gjør den unge gutten. Eksperimentet tar veier som gjør at psykologen må be en prest om hjelp. Stykket er en samtale mellom ­gutten, psykologen og presten der vi blir kjent med guttens historie og måte å tenke på.

Alltid något bättre.’

Det ender opp med at han tar sitt eget liv, forteller Maren Bjørseth, som sjelden opplever at hun umiddelbart blir så bergtatt av en tekst.

– Den unge mannen har formet sin helt egen logikk for å klare å overleve livet slik det er blitt. Hvordan kom han til troen på at det finnes noe på den andre siden, en ­annen virkelighet der alt skal bli bra – enten du kaller det kjærligheten eller himmelen, sier Bjørseth.

Både i romanene Musikantenes uttog og Lewis reise bruker Enquist et sitat fra Grimms eventyr – «det gives alltid något bättre än döden». Komiker og forfatter ­Jonas Gardell har fortalt hvordan det sitatet reddet ham selv fra selvmordet etter å ha lest Musikantenes uttog.

– Hva ville Enquist like at vi satte igjen med etter forestillingen dere lager?

– Underet – tanken om at det magiske er mulig. At det er mulig å reparere et menneske tilbake igjen. Slik jeg leste det første gangen – man blir knust, fortvilet og ­reparert igjen.

Enquists katt August

– Enquist sa selv i en introduksjon til stykket: En katt kan snakke, sånn er det.

– Han var dypt alkoholisert da han skrev det. Da snakket han selv med katten­ sin ­August. Mye av det er nok helt reelt. Også det som handler om gjenoppstandelsen. Katten er død, men har gjenoppstått. Det er det han selv skal gjøre også. Det er den store fri­heten han lengter etter. ­Enquist undersøker om det virkelig er mulig. For ham var det dypt personlig siden han var ødelagt av alkohol. Kan han gjenoppstå ut fra det? Det er mer konkret enn åndelig å forstå.

Enquist har selv fortalt at han ikke kunne­ skrive ett ord. Alt var slutt. Da ba katten ham skrive sitt første telefonnummer. Det ble starten. Deretter skrev han Den 25. timen.

– Smertepunkter er det mange av hos ­Enquist. Hva gjør mest vondt for deg?

– Akkurat nå i innspurten er det den maktes­løsheten og frustrasjonen som ligger­ i det at ingen andre tror på hans virkelighet. Helt, helt aleine. Jeg tror ikke at ondskap ­finnes i den rene form, eller det gjør den kanskje? Han er ikke blitt en morder fordi han er ond, men vi ser at det er ut fra en dyp fortvilelse. Det er hjerteskjærende.

SITT EGET LIV: – Til slutt lar jeg karakteren få leve sitt eget liv. Det er for mange bestanddeler i ham til at jeg kan ha kontroll på alt, sier Iver Innset.
– Til slutt lar jeg karakteren få leve sitt eget liv. Det er for mange bestanddeler i ham til at jeg kan ha kontroll på alt, sier Iver Innset. Foto: Lars Opstad.

Ingen diagnose

Iver Innset som spiller gutten, har lest teksten om og om igjen.

– Til slutt lar jeg karakteren få leve sitt eget liv. Det er for mange bestanddeler i ham til at jeg kan ha kontroll på alt, sier han.

– Hva er det mulig å ta tak i når du skal framstille noe som er en blanding av psykiatri og det gåtefulle?

– Den siste uka har vært intens. Etter jobb tenker jeg hvor ufattelig slitsomt det må være å være psykisk syk. Nå er dette verken en case study eller en diagnose, men en slags fabel og et kunstnerisk uttrykk for en person som er veldig langt ute, eller er han det? Får du først merkelappen gal, så er alt du sier et bevis på det.

Katteprat

Som Bjørseth er han også trukket inn mot guttens tanker, kanskje er han inne på noe.

– Når jeg møter katter på gata, hender det jeg slår av en prat. Selv om jeg er klar over at de ikke snakker tilbake, må man være åpen for at de kan det.

– Enquist var ikke i tvil...

– Nei, men han turnerer spørsmålet ganske finurlig. Han er åpen for muligheten, og hva han mener om at en katt prater, er et stort spørsmål.

– Sover du godt om natta?

– Ganske godt, men jeg går mye i søvne. Så kona mi sover ikke så godt, sier Innset.

Ikke lenger prest

Presten kjenner ikke guttens historie. Hun kommer inn som troens representant. Når hun selv begynner å ane at Gud er en rød katt og at morfars hus er kjærligheten, innser hun at det er vanskelig å forbli prest.

– I 18 år har hun vært prest, men har kanskje aldri trodd på ordentlig? Hun er i en personlig omveltning og klarer ikke å forene det med presteyrket. Men det er Enquist, og han skriver aldri med to streker under svaret, bare hint og spørsmål, sier Bjørseth.

LES OGSÅ:

Meisteren Per Olov Enquist er død

Enquist om kjærlighetens urkraft

Anmeldelse av Riksteaterets kjøkkenversjon av Peer Gynt