Elsker kortreist folkemusikk

– Du dro ikke langt for å finne de folkemusikalske røttene?

– Nei, men jeg vokste opp uten å ha noe sterkt forhold til de rike tradisjonene som finnes i Gjøvik og Vardal. De var nok lite påaktet, og nesten utrydningstruet – nå vil jeg hente dem frem i lyset. Mjøsmuseet har en samling som jeg fikk tak i. Det verdifulle notematerialet ble forøvrig reddet fra en container på vei til dynga, det ville vært en tragedie. Derfra har jeg hentet mange skatter, og flere av dem er med på den nye platen.

– Når begynte du å synge?

– Jeg har alltid trallet og sunget. Klisjeen om at noen synger før de snakker, passer nok godt på meg. Hjemme var det mye sang og musikk, og som tre-fireåring brukte jeg min fars gitar – ikke for å spille på, men som podium der jeg stod og sang i stua. I oppveksten prøvde jeg meg innen mange sjangre. Jeg gikk musikklinje på Gjøvik videregående, og tok sang på Toneheim folkehøgskole. Der traff jeg Unni Løvlid, som åpnet dørene inn til folkemusikktradisjonen. Hun ble også min lærer på Musikkhøgskolen, og de siste 10-15 årene har jakten på den lokale folkemusikken vært den store drivkraften for det jeg holder på med som musiker. Det ligger enormt med inspirasjon i det å kunne bringe en slik arv videre. Det er vel et spørsmål om jeg ville blitt musiker – uten møtet med dette fantastiske materialet.

LES MER: Mandolinen ga nye jazzideer

– Nå gjør du et viktig arbeid for å ivareta folkemusikken fra hjemtraktene dine?

– Ja, det gir mye mening å hente frem og bringe videre en tradisjon, der det dessverre er lite tilgang på muntlige kilder – og det finnes svært få lydopptak. Men en rik kilde har vært en lokal koralbok fra 1779, der finnes det en rekke salmetoner hentet fra rikt ornamenterte folketoner som har vært ute av bruk. Denne koralboken er et viktig dokument som viser sammenhengen mellom den religiøse folkemusikken og salmetradisjonen vår, som folketonene er blitt en kjær del av. For eksempel Eg veit i himmerik ei borg, som er utviklet fra folketonen Gud Fader ut i Himmerik.

– Du blir litt musikkhistoriker også?

– Ja, jeg har brukt mye tid på detektivarbeid for å hente frem det gamle materialet. Gjennom det har jeg funnet frem til noe jeg selv tror på. Å ivareta verdier er etter hvert blitt viktigere enn å fremstå som flink utøver. Det er som å komme hjem til det som er viktigst for meg selv, da spiller det ingen rolle hva kritikerne sier – selv om det selvfølgelig er hyggelig med positiv respons.

– Albumet heter Linden, hva ligger det i den tittelen?

– Lindetreet har fra gammelt av vært knyttet til overtro, og ble et symbol på kjærlighet og fruktbarhet – med sine hjerteformede blader. Etter hvert tok også kirken, og de religiøse folketonene, opp elementer fra denne tradisjonen. Lindetreet dukker opp i flere av sangene på platen, både i hyggelige og litt mer skumle sammenhenger.

– Nå skal du ha lanseringskonsert – og stå på scenen helt alene – er det skummelt?

– Ja, litt. Men aller mest tenker jeg på det som en utfordring. Det er noe opprinnelig ved solosang, og jeg liker å fortelle de gode historiene dette materialet er fullt av. Dette ble fremført som underholdning, som oftest med en trist og tragisk slutt. Jeg gleder meg veldig til å presentere de skjulte skattene for et nytt publikum.