Kultur

Dyrket Gud med håndverket

Møblene og oppfinnelsene deres er mer populære enn noensinne. Men nå er det kun to shakere som fortsatt er i live.

Fortellingen om USA kan begynne­ mange steder. Om man ser bort fra at det bodde mennesker der før europeerne kom, slik man ofte gjør, kan den begynne­ med at lavkirkelige kristne ­begynte å seile over havet, for å slippe unna konger og biskoper som bestemte hvordan en skulle dyrke sin tro.

Det er blant annet en fortelling om shakerne. De ristet når Den hellige ånd tok tak i dem. Det likte hverken kirken eller vanlige folk i England, så i 1774 begynte de å emigrere til det nye landet. Der bosatte de seg i egne små, nøysomme jordbrukssamfunn. Alle levde i sølibat, menigheten var selve familien.

Sølibat er ingen suksessoppskrift om en vil bli mange. ­Etter at søster Frances Carr døde 2. januar 2017, er det nå kun to av dem igjen.

Da foreldrene til Frances Carr så seg nødt til å sette henne bort som tiåring, havnet Carr i shaker-kollektivet Sabbathday Lake. Først var hun et uroelement. Hun stjal godteri og fikk med seg de andre jentene på å gjøre små opprør mot småsamfunnets strenge regler. Men etter hvert omfavnet hun bevegelsen som tok hånd om henne, og da hun døde, kunne vi lese i The New York Times at kvinnen som var selve bildet på tradisjonens styrke nå hadde gått bort. Og selv om hun hadde­ eldre søsken som brøt ut, valgte Francis Carr å bli værende i shaker-bevegelsen.

Denne artikkelen ble først publisert i 2017, i forbindelse med søster Frances Carrs bortgang. Artikkelen er oppdatert oktober 2022.

KULTURBÆRER: Selv om hun hadde­ eldre søsken som brøt ut, valgte Francis Carr å bli værende i shaker-bevegelsen. I 1995 skrev hun bok om sin oppvekst i det lille samfunnet. Hun har også laget kokeboken «Shaker Your Plate: Of Shaker Cooks and Cooking».

Å skape er et kall

På det meste­ var de på 1800-tallet omtrent 6.000 «familiemedlemmer» fordelt på 18 shakerlandsbyer. Her fant de opp kleshengeren og sirkelsagen. De var de første som begynte å pakke plantefrø i konvolutter, og skapte småsamfunn med radikal likestilling mellom kjønnene. Mest kjent er de likevel for møblene sine.

– Entreprenørskapet var ­religiøst motivert, sier Hans ­Eirik Aarek. Han er pensjonert universitetslektor som nå jobber med en doktorgrad om det norske kvekersamfunnet.

– Arbeidet var den praktiske siden av åndslivet, noe mennesket var skapt til. En skulle forsørge seg selv og dele godene, heller enn å bygge seg opp store formuer selv, sier Aarek.

Shakerne har et dypt slektskap til kvekerne. Men mens kvekerne stiftet familier og integrerte seg i samfunnet, etablerte shakerne seg i egne kollektiv. Det la også føringer for hva slags form entreprenørskapet tok. For eksempel etablerte kvekerne en rekke sjokoladefabrikker, fordi de så sjokolade som et substitutt for alkohol.

– Shakerne isolerte seg derimot i sine egne småsamfunn, men mye av det de produserte kom lokalsamfunnet til gode, for eksempel vaskemaskinene de bygde. I begge bevegelsene var arbeid og entreprenørskap preget av et sterkt religiøst fundert, sosialetisk kall, sier Aarek.

Møbler

Nøyaktighet, nøysomhet og ærlighet kjennetegnet livsførselen i shaker-kollektivene. Det kjennetegnet også ­arbeidet de gjorde og produktene de skapte. Det er kvaliteter som sammenfaller med vår tids interiørtrender. Kanskje er det grunnen til at shakerne i dag først og fremst er kjent for møblene sine.

– Det er møbler som tydeliggjør håndverket og naturmaterialene, med renhet i uttrykk og praktiske begrunnelser for alle detaljer, sier Svein Anders Tjernsbekk, rektor på Østfold møbelsnekkerskole.

Svein Anders Tjernsbekk er rektor på Østfold møbelsnekkerskole.

Etter hvert som shakerne fra slutten av 1800-tallet begynte å minske i antall, ble estetikken og teknikkene deres plukket opp av andre møbelsnekkere­ og ­designere. I nyere tid har ­George ­Nakashima og Thomas Moser vært framtredende eksponenter. Form følger funksjon. Treverket er enkelt og rimelig. Hjørnene skjøtes med såkalt fingerskjøt, som puslespillbrikker. Store skuffer til tunge ting nederst, små skuffer øverst. For å gjøre møblene lettere og enklere å flytte­ på, blir beina tynnere i endene.

– Shakernes oppfinnelser preges av orden, og symboliserer dermed menneskene bak dem ganske godt. Møblene har ikke krevende vinkler og slikt, så de er ikke vanskeligere å lage enn andre håndverksmøbler. Men de er arbeidskrevende og tidkrevende. Sirkelsagen brukes i dag i alle møbelverksted, så sånn sett har de vært revolusjonerende for også møbelproduksjon generelt, sier Tjernsbekk.

Møbelsnekkeren ser shaker-bevegelsens livsførsel som en motreaksjon på den industrielle revolusjon. Og han tror vi i dag er i en lignende brytningstid, hvor det grundige og tidkrevende håndverket igjen representerer en motvekt.

– I dag skriker alle etter nærhet til natur og materiale. I livsstilsmagasinene er det natur, tre og stein som går igjen. Og se på TV-underholdningen: Anno, Farmen, Oppfinneren og den danske serien Det gode bondeliv. Det er klart at sølibatet ga shakerne et rekrutteringsproblem, men mange av ideene de sto for er like ­aktuelle i dag, sier Tjernsbekk.

UTSTILLING: The Metropolitan Museum i New York viser frem til i sommer frem en utstilling av møbler, kunst og tekstiler laget av shakerne. Særlig stolene med flettede seter ligner skandinaviske møbler som kom senere.

Mening i arbeid

Gudstro kan uttrykkes på forskjellig vis. Michelangelo malte sin ut over ­taket til Det sixtinske kapell, Bach skrev sin ut i pasjoner og kantater. I lavkirkelige kretser har det derimot vært tradisjon for å definere sin rolle i skaperverket gjennom møysommelig arbeid, heller enn gjennom skriftlige redegjørelser eller ambisiøse kunstverk. Både i USA og i Norge.

– Veldig mye industri, kjøpmannskap og rederivirksomhet langs kysten i Sør-Norge, spesielt­ på Vestlandet og Sørlandet, har tydelige lekmannskristne og haugianske røtter, sier Ola Honningdal Grytten, professor ved seksjon for økonomisk historie ved Norges handelshøyskole. Han har forsket på haugianismens betydning for norsk ­næringslivsutvikling.

Selv om den norske bedehuskulturen er langt fra like truet som shakerne, har også bedehuskulturen tapt terreng siden 70-tallet, da det fantes omtrent 3.000 bedehus i landet.

– Spesielt haugianerne og ­etterkommerne deres var overrepresentert innen entreprenørskap, særlig på Vestlandet. Mye møbel- og tekstilindustri bærer preg av det ennå.

– Hvordan?

– Ved at eierskapet fortsatt har lavkirkelig tilknytning, og at bedriften drives nøkternt med stort ansvar for lokalsamfunnet. Det er en forretningskultur som handler mer om forvaltning enn fortjeneste. Derfor har fagbevegelsen heller ikke blitt så stor på Vestlandet. Kanskje var ikke ­behovet for den like stort som andre steder.

Det er ingen tilfeldighet at mange av de norske industrigründerne hadde lavkirkelig tilknytning, mener Grytten. Mange så det å etablere og drive forretning som et kall.

– De sier: Dette er vårt ansvar, vi skal være foretaksomme og forvalte på vegne av Gud. Så det er en tydelig kallstankegang som kommer til syne, som Max ­Weber var av de første til å beskrive.

– Hvorfor valgte lavkirkelige i så stor grad å satse på næringslivet, heller enn akademia eller andre arenaer hvor en også kan gjøre suksess?

– Kanskje har lavkirkelige hatt en kristendomsforståelse som er mer praktisk enn teoretisk, og dermed vært mer skeptiske til teologer fra sentrale strøk enn til lekfolk. De er skeptiske til eliter. De vil tenke selv og handle selv.

Dette viser seg også ute i ­Europa, forteller Grytten.

– Den britiske historikeren Arnold Toynbee kom fram til at briter med lavkirkelig tilknytning historisk sett hadde hatt tre ganger så stor sannsynlighet for å starte egen bedrift, sammenlignet med ordinære protestanter. Og de hadde seks ganger større sannsynlighet for å starte egen bedrift enn britiske katolikker. På Vestlandet ser vi tendensen ikke minst innen møbelindustrien, som nærmest ble født på bedehuset.

Kristne kurvstoler

I 1908 ­arrangerte foreningen Norsk Husflids Venner et kurs i kurvfletting i Stranda på Sunnmøre. En av dem som fikk plass var 16 år gamle Peter Iversen Langlo. På kurset laget han en liten stol og fikk en idé. Etter kurset fikk han med seg noen kamerater og de fikk lokale i kjelleren i våningshuset og begynte å ­eksperimentere med å flette ­stoler, sofaer og bord. Produksjonen vokste, det trengtes flere folk og flere av dem etablerte ­senere nye ­møbelbedrifter i nabobygdene. Det vestlandske møbel­eventyret var i gang.

– P. I. Langlo var bedehusmann, og mente mennesket skulle skape og realisere seg selv. Skapertrangen var en del av hans religiøsitet, sier avdelingsleder Kjetil Tandstad i Stiftinga Sunnmøre Museum, avdeling Møbelmuseet i Sykkylven.

Det som ble igjen av tid ­etter at fabrikken hadde fått sitt, brukte­ P. I. Langlo på familien og ­Indremisjonen, der han hadde­ en rekke­ tillitsverv. Bedehusfolk stod også sentralt i møbelfabrikker som Hjellegjerde, Vatne, Stokke og ikke minst bedriften som Langlos fabrikk ble slått sammen med i 1979: Ekornes.

Fletting: Et kurs i kurvfletting i 1908 ble starten på møbelindustrien på Sunnmøre. Bildet er tatt på P.I. Langlos fabrikk i 1919.

Jens Ekornes kom fra et tradisjonelt kristent miljø i Sykkylven­. Like etter krigen reiste han til USA, hvor han blant ­annet jobbet på madrassfabrikk. Han ville lære mer om faget og også sterkt påvirket av amerikansk kristendom. Da han kom tilbake med nye ideer og kunnskap om ­moderne utstyr, vokste produksjonen og fabrikken. Han ble ­senere ordfører.

– Når han skulle rekruttere­ lærere til den raskt voksende­ kommunen, gjorde han det blant annet gjennom det kristelige skolelaget ved lærerskolen i Volda. Slik sikret han kommunen mange unge og kristelige lærere, sier Kjetil Tandstad ved Møbelmuseet.

Det gikk lang tid før fagbevegelsen fikk rotfeste i møbelindustrien. En av grunnene var at skillet mellom arbeider og bedriftseier var mindre tydelig. Ofte gikk de i samme bedehusmiljø.

– Det er et typisk trekk at ­fabrikkeierne hadde sterke bånd til kristne miljø. Samtidig var det opptatt av verdiskapning og vekst, og kunne være knallharde­ forhandlere. De kranglet med fagforeningen. Det var lenge kontroversielt å være fagorganisert i møbelindustrien­. Å bringe inn fagforbundet i forhandlingene­ var for Jens E. Ekornes lenge et uttrykk for manglende tillit til hans evner og ansvar som ­bedriftsleder. Det kunne bli voldsomme konfrontasjoner. Jens E. Ekornes truet i alle fall i ett tilfelle med å legge ned bedriften på grunn av fagorganisasjonen, sier Tandstad.

Spor av shaker-møbler i Skandinavia

Det er lenge siden en lønnsforhandling kunne ende med trusler om nedleggelse, og den norske møbelindustrien er nå blant Norges og Skandinavias­ største eksportnæringer. Den norske ­møbelindustrien eksporterer nå årlig for omtrent seks milliarder kroner, ikke minst til USA.

Den amerikanske kunsthistorikeren Maggie Taft har skrevet om hvordan likheten til shaker-stilen var avgjørende for at skandinaviske møbler ble tatt i mot med åpne armer på det amerikanske markedet i etterkrigstiden. Slektskapet kan spores tilbake til da gyngestolen som går under navnet Number 7 fant veien frashaker-kollektivet «Mount Lebanon» til den danske arkitekten Kaare Klint. Han ledet både kunsthåndverksmuseet og utdanningen for møbeldesign i København, og ble så imponert at han bestilte en ekstra stol til seg selv, og tegninger for å lage flere.

Det var i 1927, samme år som søster Frances Carr ble født inn i en fattig familie i Lewiston i Maine. Fram til sin død i 2017 snakket hun om at hun håpte shaker-samfunnet igjen ville blomstre, slik hun kunne slippe å gå inn i historien som én av de siste. Nå er det to igjen. De er 60 og 78 år gamle.

Les mer om mer disse temaene:

Sondre Bjørdal

Sondre Bjørdal

Sondre Bjørdal jobber i religionsavdelingen i Vårt Land.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kultur