Kari Løvaas sitter i det symbolsk ladede venteværelset hos tannlegen når vi ringer. Hun følger sønnen sin, som er inne på timen sin mens vi snakker. Det er en tilfeldighet at vi snakker akkurat her, men når vi først gjør det, er det vanskelig ikke å tenke på et dikt av Elisabeth Bishop, nemlig «The Waitingroom». I diktet er det nettopp i venterommet hos tannlegen at barnet, lille Elisabeth, snart sju år, gjør den store oppdagelsen: Jeg er et jeg. Hun sitter og blar i National Geographic når innsikten treffer henne, der hun venter sammen med de voksne, på tanten som er inne på timen sin. Jeg er et jeg, og samtidig: Jeg er en av dem. Og hun spør seg selv, hvorfor skal jeg også være?