Du milde Messias

Vi var vitne til en urframførelse, ikke fra nå – men en pasjon fra nøyaktig det året ­Mozart var født, den har ligget der, før ildsjelen Michael Alexander­ Willens kom og fant den i et nedstøvet­ arkiv: Jesu, deine Passion will ich jetzt bedenken – Nå vil jeg sette meg ned og tenke på dine lidelser, fritt oversatt. Slik åpner det, og slik satt vi gjennom halvannen time og ble varme om hjertet.

Duvende vakkert

Willens valgte Oslo Internasjonale Kirke­musikkfestival som et høyst ­naturlig sted å fremføre funnet for aller første gang. Men Wolf? Og hvor har han vært, denne­ Goethes venn og Carl Phillip Emanuel Bachs svært nære venn, som levde blant de store og var populær nok i sin tid. Men det dukker stadig opp sånne, Johann Gottfried Müthel er en annen – som for et par år siden overrasket­ med noen duvende vakre og nærmest naturskjønne­ cembalokonserter (BIS 2179). Mange hang seg på der, det kan man trygt gjøre med Wolf også.

LES MER: - Å spille orgel har en berusende effekt

Søndagsskoleglede

Det er en søndagsskoleglede i dette verket,­ en jomfruelighet, som gjør at noen sikkert innhentes av kjedsomhet: Kunne ikke teksten vært kuttet ned til et kvarter? – kunne det ikke vært kortet ned til 20 minutter. Og så er det altså sånn at det kan det ikke. Det tar den tiden det tar, det tar tid å senke noe ned i hjertet, det er en øvelse vi bør kunne være med på. Og som vi altså var med på, denne kvelden – verket har en nærmest magisk mykhet.

Serafer

Bach og de store ellers bruker bibeltekstene, Wolf tar folkets parti og beskriver lidelsen­ gjennom de som har erfart noe gjennom troen, en takknemmelighetstro, som vi moderne ­ignoranter kan synes er litt søtladent klissete, men så er det ikke det heller. Det er menneskelighet her i store mengder, og når «serafer kommer svevende fra det fjerne»,­ har vi kanskje ­heller noe å lære. Og særdeles svak er jeg for «elskelig flyter tåren på angrende kinn, hengivenhetens dyd, deg til ære». Det bildet husker vi.

LES MER: - Det er blitt mer av alt i kirkemusikken

Eget uttrykk

Det var noe ­deilig tilforlatelig ved fremførelsen,­ noe annet ville vært pinlig – ­verken tekst eller musikk ber om noe ­annet. Ingen spirevippmentalitet, her – og heller ikke er det slik at tingene «nusses» bort. Willens har arbeidet med blant andre Leonard Bernstein, leser vi – det var det lite igjen av her. Det slår meg at Willens er av den type dirigenter hvor egoet ikke er større enn at alt – moderne, romantikk, klassisisme, barokk – får sitt eget uttrykk, ikke hans. Sånn sett står han fram mer som komponist enn dirigent, positivt ment.

Tar av gårde

«Homogent» er et daft kritikerord – men er noe homogent, så var det dette. En mild kraft tok bolig i det hele, et delikat orkester som innhentet alle de liflige, skjulte detalj­ene og la dem skjørt nok inn i ­orkestermaterien. Og så er det jo uimotståelig med to naturhorn, nærmest rett ut av skogen. ­Solistene pluss fire til utgjorde koret, det gir naturligvis en svært karakterfull klang – når ingen tar av gårde og skaper rot i ­ettertanken. En riktig operabass (Mauro Borgioni) var på grensen til patos, men la gå – for en intens og klangsterk stemme, kanskje i største laget her! Tenoren Gwilym Bowen knyttet seg til ­rekken av «helteevangelister», de som i oratorier og pasjoner forteller historien med indre iver, dramaet – perfekt i rollen, våkent og med omtanke. Til slutt og ikke minst, som det heter – alten Marian Dijkuizen, roen personlig, med svært kontrollert stemme og deilige forsiringer, og Hanna Herfurtners myke varme. Dermed er hele personlighetsregisteret dekket, det var vel hensikten.

Hva nå? Hvor blir Wolfs pasjon av etter dette? Ja, det skal ikke spås. Med sine lange og mange resitativer, noe sparsomt med arier og noen transportetapper, kan verket kjennes litt tilfeldig ut. Noen ny Matteuspasjon er det ikke, det er ikke den type begiven­het. Men små juveler skinner,­ de også – og så får det store være størst. Dette er mer et pust av en pasjon.

LES MER: Slik blir kirkemusikkåret 2019