– Du kan ikke tenke på korona hele dagen, du blir gal av det

Det nytter ikke å telle. Byen som aldri sover, er merkelig stille. Antall smittede av koronaviruset øker for hver dag og når intervjuet skrives er over 1.000 døde i New York. Nei, tall er ikke mye å stole på nå, mener Ian Buruma. Det gjøres ikke mye testing her heller, sier han.

Forfatteren og historikeren er for mange også kjent som tidligere redaktør for det prestisjetunge tidsskriftet New York Review of Books. Hans karriere som redaktør fikk imidlertid en brå og mye omdiskutert ende. Buruma gikk av, etter å ha publiserte et essay av Jian Ghomeshier, der musikeren og mediemannen fikk forsvare seg mot de mer enn 20 metoo-anklagene som hadde blitt rettet mot ham, en redaksjonell avgjørelse som vakte sterk kritikk.

Denne våren er Buruma aktuell i Norge med boka Tokyo. En romanse. I en krysning mellom memoar og reiseskildring, forteller Buruma om hvordan han som ung, privilegert middelklassemann ville unnslippe området der han vokste opp i Amsterdam, de velstelte hagene der sprederne alltid stod på. Han flytter til Tokyo, og minnene derfra bombarderer leseren med kroppsdeler, smaker, lukter, filmbilder og neonlys.

To farer

– Hvordan ser du som historiker på koronasituasjonen i USA?

– Jeg er bekymret for reaksjonene og konsekvensene, mer enn for sykdommen selv. Jeg er bekymret for faren for en fullstendig ødelagt verdenskøkonomi og en dyp depresjon, som kan lede til sosiale sammenstøt og en voldelig politikk.

Buruma peker på at det på en side er en fare for at autoritære politikere kan bruke situasjonen til å tilrane seg makt og innskrenke borgernes frihet. På den andre siden, kan ikke å handle belaste helsevesenet med fatale konsekvenser.

– Det er en hard nøtt. Og dessverre har vi den verst tenkelige personen som president til å håndtere det.

Nostalgi og trengsel

Vi spør Buruma om det er noe fra tida hans som ung i Tokyo som kommer tilbake til ham nå, men hans erfaringer er ikke særlig relevante, mener han, annet enn at det gjør ham nostalgisk etter en tid da alt var mer håpefullt. Den japanske byen som møtte ham på 70-tallet var inne i en æra av velstand og vekst. Men bak fasadene, tegna inn i kriker og kroker av bylandskapet, var sporene av historie.

– Som i Tyskland begynte økonomien i Japan å vokse veldig raskt tidlig på 1960-tallet. Selv om det var lommer av stor fattigdom, var Japan alt i alt et rikt land da jeg kom dit. Samtidig hadde alle over 40 minner fra 2. verdenskrig, og fra perioden rett etterpå, som var en veldig hard tid i Japan. Landet var ødelagt, det var ikke nok mat, de var militært okkupert og byene var ødelagte.

Japanerne flest, og ikke mindre japanske kunstnere, satt på sterke erfaringer av trengsel, noe som formet deres blikk på verden, og kom til syne i kunst, teater, film og litteratur, mener Buruma. Han tror også det var en berikelse for kulturen.

– Det gjorde den mer interessant, fordi kunstnerne hadde noe å si på en annen måte enn de fleste unge kunstnere av i dag. De har vel sine personlige problemer, men ikke kollektive erfaringer av samme art. Det viser seg selvfølgelig i kulturen som produseres.

Ute av Eden

Selv var Buruma spesielt interessert i Tokyos avantgarde-teaterscene, en bevegelse som fikk ulike uttrykk over hele verden.

– De ulike landene har ulike historier, og derfor tok bevegelsen ulike former. Men fenomenet er ikke nødvendigvis unikt. Under ligger ikke bare en felles menneskelighet, med de samme følelsene og problemene, men også det faktum at landene påvirker hverandre. La oss si det slik: de kulturelle forskjellene er ulike i form, snarere enn i substans.

– Selv om boka handler mye om erfaring, kommer du stadig tilbake til ordet «uskyld». Hvorfor det?

– Jeg har alltid ment at ideen om uskyld er romantisk, og ikke trodd på den. Det handlet mer om min mentor og nære venn, forfatter og filmhistoriker Donald Richie, som var mye eldre enn meg.

Richie vokste ifølge Buruma opp som homofil i en provinsiell del av USA på 40-tallet. For ham var det å komme til Japan en frigjøring. Delvis fordi han som amerikaner var privilegert, men også fordi han befant seg i en ikke-kristen kultur.

– I japanske kultur er ikke seksualitet syndig i religiøs forstand, selv om de har mange regler for etikette og oppførsel. En person som Donald Richie kunne oppleve at japanerne, ulikt Adam og Eva, aldri hadde blitt sparket ut av Eden. Det er en veldig forståelig opplevelse, men også svært romantiserende. Jeg trodde aldri på det, ikke fordi jeg er kristen, men fordi jeg mener det er en sentimental måte å tenke om et annet folk på.

Verst i USA

– De olympiske leker i Tokyo 2020 er utsatt ett år. Gjør du deg noen tanker om hvordan forholdet mellom Japan og resten av verden påvirkes av koronakrisen?

– Jeg har ingen anelse, fordi det avhenger av hvor lenge dette varer og hvordan det vil påvirke den globale økonomien. Min gjetning er at det vil bli mest dramatisk i USA, delvis på grunn av myndighetenes uforutsigbarhet, delvis fordi vi ikke er utstyrt til å håndtere en helsekrise som dette.

Selv om han ikke kan være sikker, tror Buruma krisen vil påvirke Japan i mindre grad.

– Hvis vi antar at verden går mer eller mindre tilbake til normalen i løpet av året, og OL kan arrangeres i Tokyo neste år, tror jeg ikke det gjør en stor forskjell at de har avlyst i denne omgang.

Trumps dilemma

– Ser du noen historiske paralleller fra det som skjer i USA nå tilbake i tid – du nevnte depresjonen?

– Depresjonen var fulgt av en president som var bredt beundret, som folk hadde tillit til, og som gjorde mange av de rette tingene. Ingen av disse faktorene er på plass i dag. Selv hvis Joe Biden skulle vunnet valget i november, er han ingen Franklin Roosevelt.

– Det er jo folket har valgt Trump, så hvordan vil de oppleve ham i denne tiden?

– Akkurat nå er det sårbart og uforutsigbart fordi Trump vingler fram og tilbake. Først sa han at viruset ikke var et problem i det hele tatt, nå sier han at han vi åpne opp landet igjen til påske (intervjuet ble gjort en uke før publisering, red. anm.). Hvis han åpner opp landet for tidlig, kan det lede til katastrofe som vil ramme hans velgere – som ofte er eldre. Hvis han lar landet være lukket for lenge, vil økonomien styrte i grus, og det vil være en annen katastrofe.

Proust over pest

– Er det noen bøker vi kan vende oss til nå, for å forberede oss på en mulig depresjon?

– Jeg tror ikke det. Jeg tror vi burde vende oss til litteraturen for å få lindring og nytelse. Jeg vet at mange leser Pesten (1947) av Albert Camus nå, for eksempel. Det er en flott bok, og det er ingen grunner til ikke å lese den. Men mitt instinkt er snarere å bruke denne tiden til å lese klassikerne jeg ennå ikke har lest. Jeg vil fordype meg i bøker som kan føre tankene over på noe annet, vende tilbake til Proust for eksempel, heller enn å lese om pest.

– Litteraturen gir ikke svar i en helsekrise, men vi vender oss til litteraturen, ikke bare som en flukt, men som en kilde til fordypning, forståelse av menneskesinnet, og for gleden av god skrivekunst. Jeg synes det er det vi burde gjøre nå. Du kan ikke tenke på korona hele dagen, du blir gal av det.

LES OGSÅ:

[ I isolasjon vender hjertesyke Tore Rem seg mot bøkenes langsomme felleskap  ]

[ Anmeldelse: Marilynne Robinson er her for å nytolke kallstanken på en måte som gir hver enkelt en selvsagt, nøktern verdighet ]

---

Ian Buruma

• (f.1951 i Nederland)
• Historiker og sakprosaforfatter.
• Redaktør for The New York Review of Books 2017–2018
• Har skrevet en rekke bøker, blant annet Vekten av skyld. Krigsminner fra Tyskland og Japan, opprinnelig utgitt i 1994.
• Aktuell med boka Tokyo. En romanse, som nylig utkom på norsk.

---