Drømmen om en leser

For et par år siden visste han ikke hva Tarjei Vesaas' debutantpris var. På skolen likte Zeshan Shakar best å skrive stil, og den ene sekseren han fikk var i norsk. Først for to-tre år siden gjorde han de første forsøkene på å skrive noen scener.

Tante Ulrikkes vei er en adresse­ på Stovner. Der bor Jamal og ­Mohammed, to helt forskjellige typer. De er begge født i Norge, og som forfatteren presiserer, innebærer det at de er norske. Shakar kaller romanen en norsk historie fra vår tid. Og drømmen er at en som Jamal vil lese boka.

To veier

Begge sier ja til å delta i en vitenskapelig kartlegging av hverdagen til ungdom med ­minoritetsbakgrunn. Den skole­flinke Mohammed velger å skrive. Jamal skriver minst ­mulig og velger å svare med diktafon, oftest når han sitter på do. Der får han være i fred. Han har en voldelig far, og moren er psykisk syk. På foreldrekonferanser for den lille broren, er det Jamal som møter. Han dropper tidlig ut av skolen, røyker hasj og tar strøjobber.

Mo er den pliktoppfyllende studenten. Begge føler at de ikke hører hjemme i Norge, men de kan gå i krigen for Stovner. Selv om Mo gjør det bra, plages han av all nedvurderingen av innvandrere på Oslos østkant. Han gir opp, og blir hengende på gutte­rommet.

– Hvilke reaksjoner får du fra lesere?

– Jeg setter like stor pris på meldinger fra de unge som kjenner seg igjen og sier de har fått en bok om seg selv, som fra dem som ikke kjenner Stovner eller minoritetsbakgrunnen og likevel sender hyggelige meldinger om at de har fått innsikt i noe de ellers bare hører om i nyhetene.

LES ANMELDELSEN: Knallsterk roman om «det norske»

Brennpunkt Stovner

Forfatteren har vokst opp med den vonde og vanskelige fortellingen om Stovner.

– Planen var å bygge et sosial­demokratisk paradis. Husk at veldig mye er på stell, jeg kjøper ikke den ensidige svartmalingen. Men det ble ikke det mangfoldige miljøet man drømte om, men et område med store sosiale utford­ringer.

Han er selv statsviter og jobber med oppvekst i Oslo kommune. I jobb og utdanning har han pløyd hundrevis av forskningsrapporter om hvor mye sosial bakgrunn betyr.

– Bakgrunnen din sier deprimerende mye om hvordan det vil gå med deg på skolen, om kostholdet og kulturlivet ditt, om gifte­mål og jobb. Dette er romanversjonen av slike rapporter, sier han.

– Det hørtes da tråkig ut?

– Fordelen med en roman er at den kan gi mer følelser og det enkelte menneskets liv som forsvinner i rapportene.

Øyeåpner

– Hva håper du ­romanen kan gi leseren innsikt i?

– Hvordan det er å vokse opp på et sted som er så preget av ­negativ oppmerksomhet utenfra og hvordan det er å være målgruppe for hundrevis av debatter om integrering. Den klaustro­fobien det kan gi, håper jeg ­leserne kan få øynene opp for.

Shakar har alltid vært mest opptatt av litteratur som tar for seg de store spørsmålene.

– Jeg har vært lite opptatt av de mange romanene som utforsker dynamikken i mellommenneskelige forhold. Derfor har jeg prøvd å skrive en roman om samfunn og politikk, sier han.

– I fjor var det Jan Kristoffer Dale som fikk debutantprisen for boka Arbeidsnever. Hva tror du to politiske bøker etter hverandre betyr?

– Det kan være tilfeldig, men det er påfallende.

Dale beskriver et utenforskap med bakgrunn i Aust-Agder. Selv har forfatteren en bakgrunn med far som småbruker og mor som «vaskekjerring» – han brukte selv det uttrykket her i avisen.

– Ja, det var min bestemor også. Så der har vi også noe til felles. Jeg synes det er fint at flere tar opp samfunnsspørsmålene. Det var mer av det for noen tiår siden. Kanskje er dette et slags comeback for den politiske romanen. Det er lov å håpe, sier Shakar.

Fra bunnen

Vårt Land møtte den svenske forfatteren Johannes Anyuru for to uker siden. Da fikk han spørsmålet om hva han mente om det som her i landet er blitt hetende «svenske tilstander» preget av parallellsamfunn, bilbranner og åpen konflikt med ordensmaktene.

Anyuru tok forbehold om at han ikke er sosiolog.

– Skal jeg likevel si noe, vil jeg si at det er spørsmål om klasse som blir lest som spørsmål om kultur. Jeg tror de unge, og særlig mennene som befinner seg nederst i en samfunnspyramide og opplever at de sitter fast der, de har alltid gjort opprør. Nå er de unge mennene svært ofte sønner av immigranter, noe som selvfølgelig forverrer problemet, sa den svenske forfatteren med oppvekst i Växjö og Göteborg.

Shakar sier seg enig.

– Jeg stiller meg 100 prosent bak det han sier. Når det gjelder de norske tilstander jeg skriver om, er det like mye et spørsmål om klasse som et spørsmål om minoriteter. Veldig mange av problemene i Groruddalen handler om klassespørsmål, økonomiske og sosiale utfordringer.

Jan Kristoffer Dale har sagt at han drømmer om å fange den ene leseren som kommer trøtt hjem fra arbeid og likevel velger å lese. Johannes Anyuru snakker med glede om de gamle i moskeen som ga ham ros for romanen.

– Jeg har fått et par positive reaksjoner fra folk som aldri har lest noe før. Det er ikke noe som er morsommere enn det. Det handler om at de i stor grad har følt at litteraturen ikke har angått dem, sier Shakar.

LES OGSÅ: Johannes Anyuru har kanskje ikke skrevet et kjærlighetsdikt. Han vil heller kalle terrorromanen en bønn.

Mer Stovner

Forfatteren er enig med dem som sier at han har skrevet en mørk roman.

– Det er vanskelig å være veldig optimistisk på byens og verdens vegne. Jamals historie er trist, har flere påpekt. Ja, men et sånt utenforskap er stygt. Det er ikke slik at det går ei rett linje fram mot lykken. Det går opp og ned, og det går utenfor. Det ville være rart å lage en happy ending som i liten grad finnes der ute i virkeligheten, sier Shakar.

– Hva ønsker du deg for Stovner?

– Jeg ønsker enda flere som forteller sine Stovner-historier. Flere slike historier som de Spellemannprisvinner Hkeem leverer.

– Det religiøse sporet er ikke sentralt i romanen?

– Nei, jeg tror man overvurderer religionens rolle i folks hverdag. For mange muslimer er det et hverdagslig, ikke det dype altoverskyggende forholdet man kan få inntrykk av. Mange jeg vokste opp med hadde det som disse to gutta. Man går i moskeen av og til, det er ikke mer enn det. De store
religionsdebattene berører i liten grad det som foregår på bakkenivå. Der går det forholdsvis greit, sier Shakar.