Dro ut 
– dikter seg hjem

Hjemlengselen er en bærevegg i norsk litteratur. Det er som om fjellene er større, bygdesamfunnene mer dramatiske og mennesketypene tydeligere når de ses på avstand – eller erindres fra kafeer eller hybler i byen.

I denne tradisjonen står dikteren Ruth Lillegraven. Med én fot i byens kjas og mas, og den andre i naturen, bygda og erindringen.

– Det er kanskje trist når en småbarnsmor sier det: Men jeg er sjelden så lykkelig som når jeg er alene i skogen. Eller når jeg svømmer. Når jeg er i element­ene, uten mobilen, sier hun.

Vi møtes på en kafé et steinkast unna Regjeringskvartalet, hvor hun for ett år siden jobbet som taleskriver i Samferdselsdepartementet. I høst kommer odelsjenta fra Granvin i Hardanger med to diktsamlinger: Den ene heter Sigd, den andre heter Eg er eg er eg er. På forskjellig vis handler begge om hvordan vi forholder oss til naturen som forutsetning for liv og utvikling.

Sigd forteller historien om Endre, som tar over familiegården i ei vestlandsbygd en gang på 1800-tallet. Boken er i stor grad inspirert av dagboken til Ole T. Kjærland – en odelsgutt som ble syk og måtte selge gården. Fortellingen er også inspirert av fortellingene forfatteren selv har blitt fortalt – igjen og igjen – om stedet hun kommer fra.

LES OGSÅ: Fikk Notodden kirke til å koke etter 50 års pause fra musikken

Som hovedpersonen i Sigd har også Lillegraven vokst opp på gård, med vissheten om at det var der hun skulle ende opp. Og med en far som alltid har fortalt om dem som levde der tidligere. Ved gården ligger en gravplass, som hun pleide å tusle rundt på.

– Jeg tror det har lagt en grunnstein i meg som jeg skriver ut fra. Livet den gang er ikke noe fjernt for meg. Naturen og folkelivet der jeg kommer fra er noe av det som står meg nærmest, sier Lillegraven.

I arbeidet med barneboken Eg er eg er eg er har Lillegraven sittet på kontoret sitt på Bærums Verk og forsøkt å «spole tilbake» og huske hvordan det var å være ti eller tolv.

berre vent

langt inni skogen

den mørkaste grøne

der finn du

mitt vesle hjarte

det som klyv i trea

stuper kråke mellom

røtene

legg seg til

å symje i mosehav

og skogs­tjernesjø

eg er eg er eg er

syng det vesle

hjartet

LES OGSÅ: Sterkt kritisk til at bibliotekene låner ut frø og verktøy

Mangefasettert

Hun har tidligere gitt ut barnebøker, men dette er hennes første diktsamling for barn.

– Ofte synes jeg barnedikt skal være så rare og crazy. Men jeg synes det er viktig å ikke ­undervurdere barna. Min tanke har vært å skrive barnedikt med mye følelser. Det handler om at det går an å være mange ting samtidig: Sint, glad, lett og tung.

eg glør og blør og brenn

bølgjar fram og tilbake

opp og ned

eg er eg er eg er

Barn og voksne lever den samme­ verdenen, men perspektivet er annerledes. Lillegraven mener de to bøkene tar opp mange­ av de samme temaene: Sykluser i naturen, livets forgjengelighet, og kjærlighetens skjørhet. Men referansene og språket er forskjellig.

– Jeg prøver alltid å flytte inn under huden på dem jeg skriver om, og skrive ut fra dem. Når det kommer til stykket er jeg nok ikke så ulik den jeg var da jeg var ung.

I begge bøkene skriver hun om en grønn spire, som er på vei opp gjennom jordskorpa. I barneboka er den et bilde på den unge jentas ønske om noen ganger selv å være ny i verden. I voksenboka utrykker den grønne spiren som strekker seg opp livssyklusen, tiden som går og liv som avløser liv.

Hun skriver om været. At «noko er annleis» enn før. Men selv mener hun at hun ikke har noen bevisst agenda i forfatterskapet sitt.

– Aller mest forsøker jeg å si noe eksistensielt om det å være et menneske i verden. Jeg er opptatt av naturens sykluser og syklusene i et menneskeliv. Vi blir født og vet at vi skal dø. Så er spørsmålet hvordan vi klarer å leve med det og fylle tiden best mulig.

LES OGSÅ: Filmen minner oss om at det finnes et menneske bak merkelappen

Ut

I Sigd tar hun leseren tilbake til ei vestlandsbygd og tiden da det nettopp hadde blitt mulig å reise ut. De som ikke fant seg til rette der de kom fra, og de som drømte større, kunne prøve lykken et annet sted. I Sigd lyser drømmen om Amerika over ­horisonten.

– Det er viktig å forstå fortiden for å kunne forstå samtiden og framtiden. Når vi husker på at nordmenn dro til Amerika på 1800-tallet, ikke fordi de måtte men fordi de drømte om et bedre liv, så gjør det noe med hvordan vi ser dagens innvandring.

For hovedpersonen Endre er ikke Amerika et alternativ. Kort tid etter han tar over gården blir han syk og sengeliggende. Redningen blir å flykte inn i bøkene broren sender fra «over there».

– Bøkene og fantasien åpner en ny verden for ham, for eksempel drømmer han seg til Tahiti og møter dodofuglen. Det kan også være skummelt.

For når Endre flykter inn i ­bøkene, mister han kontakten med omgivelsene, årstidene og syklusene – og må forsøke å hanke seg inn igjen. Et rikt indre liv forutsetter solid forankring.

– Det kan jeg nok føle litt på selv også. Om jeg er veldig inne i noe jeg jobber med, kan det være frustrerende å måtte forholde seg til alle disse trivielle tingene man må i en familie med hus og bil. Samtidig er det en jording i det.

ANMELDELSE: Boka tar opp hvor mye lidelse et menneske kan tåle

Flytte ut, flytte hjem

I barne­boka Eg er eg er eg er følger ei jente gjennom fire årstider. Sigd følger en mann fra barndom til grav. Livets og naturens sykluser er pulsen i fortellingene. Selv har Ruth Lillegraven flyttet fra gården hun har odel på. Og planlegger en gang, om ikke så veldig lenge, å flytte tilbake. En syklus det også.

– Det ligger mye av meg i karakteren Endre, og det med odel og forpliktelsen til å skulle passe på gården. Jeg tenker at jeg snart må hjem og ta over. Noen ganger føler jeg at jeg burde vært der for lengst.