Kultur

Hjemlengselen er en bærevegg i norsk litteratur. Det er som om fjellene er større, bygdesamfunnene mer dramatiske og mennesketypene tydeligere når de ses på avstand – eller erindres fra kafeer eller hybler i byen.

I denne tradisjonen står dikteren Ruth Lillegraven. Med én fot i byens kjas og mas, og den andre i naturen, bygda og erindringen.

– Det er kanskje trist når en småbarnsmor sier det: Men jeg er sjelden så lykkelig som når jeg er alene i skogen. Eller når jeg svømmer. Når jeg er i element­ene, uten mobilen, sier hun.

Vi møtes på en kafé et steinkast unna Regjeringskvartalet, hvor hun for ett år siden jobbet som taleskriver i Samferdselsdepartementet. I høst kommer odelsjenta fra Granvin i Hardanger med to diktsamlinger: Den ene heter Sigd, den andre heter Eg er eg er eg er. På forskjellig vis handler begge om hvordan vi forholder oss til naturen som forutsetning for liv og utvikling.