Kultur

Dømt ‘frastøtende’ og ødelagt av naziregimet

Jøder i Norge spilte i mellomkrigstiden en viktig rolle som oppdragsgivere for modernistisk kunst. Jødeforfølgelsene ble dermed et tap for det norske kunstlivet.

Slik konkluderer kunsthistoriker Kathrine Lund i en forsknings­artikkel, publisert i siste nummer av tidsskriftet Kunst og Kultur.

Hun har undersøkt hvilken rolle Louis Benjamin, en norsk-jødiske forhandler av design og brukskunst, spilte i mellomkrigstidens kunstmiljø.

Benjamin drev forretningen Petit Art i Drammensveien i Oslo, og var en av de viktigste oppdragsgiverne til den avantgardistiske arkitekten Arne Korsmo. Korsmo laget­ også utsmykninger, og hans freske­ Livets gang i Benjamin-­familiens hjem, skulle­ komme til å bli stemplet som ­degenerert, og ødelagt av nazi-regimet.

– Ubehagelig

Nazistenes kunstvandalisme har fått mye oppmerksomhet internasjonalt. Men her til lands er dette lite utforsket. Verken jødenes betydning for modernismen, eller hvilke følger jødeforfølgelsen fikk for kunstfeltet har vært behandlet i større grad, påpeker Lund.

– Hva skyldes dette?

– Det var jo en ganske liten ­jødisk befolkning i Norge, omlag 2.100 personer. Men det handler nok også om at det er ubehagelig å ta dette innover seg. Før har man vært mest opptatt av å heie fram gutta på skauen. I dag ­begynner nyansene å komme frem på en annen måte. Og vi ser at det var ikke bare var de tyske okkupantene som deltok i jødeforfølgelsene, men at også mange nordmenn spilte en direkte rolle, sier Lund til Vårt Land.

Ikoniske foto

Benjaminfamilien oppdaget hun første gang da hun så en utstilling på Henie ­Onstad Kunstsenter som handlet om hvordan den tyske Bauhaus-skolen hadde påvirket norsk kunsthåndverk og design.

– Jeg koblet plutselig Benjamin med de kjente fotografiene fra jødeforfølgelsene i Norge: Butikker som var tilgriset med påskriften «jøde» og «jøde-­parasitter», forteller Lund.

Fotografiene ble tatt i forbindelse med hirdens trakassering av jødiske butikkeiere i Oslo i 1940, og har ofte vært gjengitt i norsk presse. Det har likevel vært lite kjent at dette var forretningen Petit Art.

Da Lund i neste omgang forsto at Benjamin hadde vært en viktig oppdragsgiver for Arne Korsmo, og at Korsmos utsmykning var blitt ødelagt, ble hun desto mer nysgjerrig.

– Det betød at vi hadde eksempler på at kunst var blitt ødelagt gjennom et samarbeid mellom norske NS-medlemmer og tyske okkupanter, sier hun.

Jødiske motiv

Korsmo gjorde­ en rekke arbeider for Elise og Louis­ Benjamin. Han moderniserte tidlig leiligheten ­deres i Ullevålsveien. På slutten av 1920-tallet skapte han et stort veggmaleri, der han lett abstrahert skildrer en slaktescene: En jødisk mann med kalott holder en kniv i den ene hånden og et dyr i den andre.

Lund mener Korsmos tegning kan tolkes som en kommentar til den norske slakteloven av 1929. Denne fulgte en stor debatt i norske medier på 1920-tallet om ­jødisk rituell slakting, som etter hvert fikk en tydelig antisemittisk karakter.

Korsmo ga også form til forretningen Petit Art, som Benjamin-familien åpnet i 1931. Dette var et totalkomponert, interiørmessig kunstverk, skriver Lund om butikken som bugnet av et eksklusivt utvalg av design og brukskunst.

LES OGSÅ: Norsk idyll i ondskapens tjeneste

Livets gang

Det var likevel ­familiens nye bolig på Frøen i Oslo, Villa Benjamin, som skulle bli stående som et av Korsmos mest storslåtte verker. Her kombinerte han arkitektur, interiørdesign og utsmykning i ett allkunstverk. Og i spisestuen malte han en monumental freske: Livets gang, som strekte seg fra gulv til tak over to vegger. Fresken var nærmest surrealistisk, og forestiller en utrullet papyrus. På den er det malt flere kvinneskikkelser, deriblant en naken kvinne­ som holder en kule – en scene som kan tolkes som jordens fødsel. Og i motsatt ende trekkes en kvinnefigur i retning flammene av krafsende smådjevler.

– Frastøtende

Da Norge ble okkupert 9. april 1940 og begynte registreringen av norske jøder, mistet Benjaminfamilien raskt sine verdier. Varelageret til Petit Art ble beslaglagt og betegnet som «jødebo», og i 1942 ble Villa Benjamin ble rekvirert av okkupasjonsmakten.

Nå flyttet raskt en tysk pressemann inn i villaen. Han anmodet bobestyreren, høyesterettsadvokat Paul Koren, om å tapetsere over fresken i spisestuen. Dette skjedd imidlertid ikke uten videre. Først ble NS-regimets viktigste kunstekspertise konsultert. Dette var Søren Onsager, direktør i Nasjonalgalleriet og forøvrig ansvarlig for ustillingen «Kunst og ukunst» som åpnet i april 1942.

«Før jeg som bobestyrer gir samtykke til dette, vilde jeg være takknemlig om De ville se på dekorasjonene. Jeg synes disse er redselsfulle og at de må virke frastøtende på enhver hvit mann,» skrev Koren i et brev til Onsager, og ba ham komme og se på freskene.

LES OGSÅ: Charlotte Salomon – lys av mørke

Overrasket

Onsagers svar er ikke kjent. Men fresken ble overmalt. Lund synes det er interessant hvilken rolle Nasjonalgalleriets direktør åpenbart har spilt:

– Han var jo passé i kunstlivet, men med det nasjonalsosialistiske regimet fikk han karriere­muligheter han ellers aldri ville fått. Jeg ble overrasket over hvordan han tydeligvis har bidratt – og på en måte godkjent – at denne utsmykningen ble ødelagt.

– Var det andre ting som overrasket deg under arbeidet?

– Jeg ble nok overrasket over hvor tydelig det var: Hvordan nazistene plyndret jødeboene, men også hvordan vanlige nordmenn – som ikke hadde noen kjent NS-tilknytning – kjøpte gjenstander som de visste måtte ha tilhørt jøder som hadde flyktet eller var blitt deportert. Vi har det svart på hvitt, vi vet nøyaktig hvem som har kjøpt hva.

Billedstorm

Lund mener Livets­ gang erdet tydeligste eksemplet på at kunst i Norge aktivt ble ødelagt fordi den ble betraktet som «entartet», eller degenerert. Uttrykket stammer fra store­ utstillinger som fant sted i en rekke tyske byer i 1937. Her forsøkte nazistene å skille mellom det de så som forbilledlig kunst, og det de så som «forfalls­kunst».

Det siste var verk som representerte moderne retninger som ekspresjonisme, dadaisme, surrealisme og kubisme. Disse ble beslagslagt fra offentlige samlinger, og solgt eller destruert.

LES OGSÅ: På jakt etter fortiden i New York

Lykkelig slutt

Lund har også tidligere forsket på kunstlivet under okkupasjonen. Sammen med Kjetil Jakobsen har hun blant annet skrevet boken Krigsbilder – Kunsten under okkupasjonen 1940–45. Men det er mange­ lerret igjen å bleke for å forstå hva krigen betød for kunstfeltet.

– Det trengs mer forskning for å gå dette nøyere etter i sømmene,­ sier hun, og røper at hun har planer om å skape en utstilling rundt Benjamin-familien.

– Men det er jo også en lykkelig historie, legger hun til – fordi dette var en ressurssterk og arbeidsom familie, som etter krigen klarte å få tilbake villaen, og drive forretningen helt frem til 90-tallet. Det er godt å bidra til å fortelle en historie om jøder som handler om mer enn deportasjonen, avslutter Lund.

Les mer om mer disse temaene:

Heidi Marie Lindekleiv

Heidi Marie Lindekleiv

Heidi Marie Lindekleiv er journalist i kulturavdelingen i Vårt Land.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kultur