«Hvorfor får de som utøver urettferdighet lov til å fortsette uhindre? Hvorfor griper ikke Bibelens Gud inn og dømmer undertrykkerne?» Dette var spørsmålene Anders Runesson stilte seg da han for et kvart århundre siden reiste rundt i den tredje verden.
Som teolog var det naturlig for ham å gå til Bibelens tekster for å se hvordan dette problemet var behandlet der. Og da ble Matteusevangeliet en sentral tekst. I dette evangeliet framstår Jesus som en beinhard domsforkynner. Nå har studiene hans resultert i boken Divine Wrath and Salvation in Matthew.
Farlig tema
Guds dom er et farlig tema, innrømmer Runesson. Domstekstene i Bibelen har blitt brukt til å fremme død, ødeleggelse og forfølgelse, og noen mener derfor vi i vår tid må se bort fra dem. Men selv mener han at vi ikke kan ta vekk det vi ikke liker i hellige skrifter.
– Jeg tenker at hele teksten - med sine feil og motsetninger - er Guds pedagogikk. Vi må la teksten stå i dialog med nuet, med historien, med kirkens tradisjon og med andre religioner, sier han til Vårt Land.
«På fruktene kjenner man dem», sa Jesus i Matteusevangeliet om de falske profetene. Praksis er ifølge Runesson evangeliets sannhetskriterium.
– Om en tolkning av et utsagn leder til ondskap, så er det en falsk lære, sier han.
Dom etter gjerninger
Det er viktig å forstå kriteriene for dommen, mener Runesson. Han finner at i Matteus felles dommen etter Moseloven - slik Jesus tolker den.
– Men hva med nåden? Dømmes vi kun etter våre gjerninger?
– Akkurat som i jødedommen er det i Matteusevangeliet en balanse mellom lov og nåde. Ingen kan være fullkommen, den rettferdige er den som følger loven etter beste evne og vender seg til Gud og medmennesker og ber om tilgivelse når det mislykkes. Jesus underviser om hvordan loven skal tolkes, slik at folk vet hvordan de skal handle, og framskaffer også soning gjennom sin død for de overtramp som tross alt begås.
Frelse sitt folk
Boken analyserer hvem som er adressatene for de forskjellige domsutsagnene i evangeliet: Overprestene, folkets eldste, de skriftlærde, fariseerne, disiplene og folket. Det viser seg at disse ulike gruppene får ulik dom.
Overprestene og folkets eldste dømmes fordi de er skyldige i korrupsjon og maktmisbruk, og ikke minst i å dømme Jesus til døden, altså å ta uskyldig liv. Noen skriftlærde, som fører folket vill ved å forvrenge Guds lov og ta parti for fariseerne og overprestene, får også en streng dom. Mens andre tegnes som åpne for Jesu forkynnelse, og dermed omtales mer positivt.
Det er altså de politiske og teologiske lederne som rammes av dommen. Når det gjelder folket, som gjerne omtales som «mengden», så er de trege til å forstå Jesu budskap, delvis fordi de er ført på avveie av teologene. Men Jesus dømmer dem ikke.
– Jesus ser folket og at de er ille medfarne, som sauer uten gjetere. Domstekstene viser tydelig at han stiller seg på folkets side mot et korrupt lederskap - slik også profetene i Det gamle testamente gjorde, sier professoren.
Fariseerne
Den kristne kirken har en lang tradisjon for å bruke domsordene i Matteus som en dom mot det jødiske folket. De har mistet sin rett til å være Guds folk, den er overtatt av kirken.
– Dette er slurvete bibellesning, mener Runesson. I evangeliet er det ikke folket som dømmes, men lederne. Og det er ikke slik at disiplene står mot et jødisk folk.
– Det er ikke noe tydelig skille mellom folket og disiplene. De er alle en del av det jødiske folket, det folket som Jesus er sendt for å frelse, sier han.
Kirkens tradisjon har brukt domsordene mot fariseerne som ord mot hele det jødiske folket. Fariseerne er nemlig de som dømmes hardest i Matteusevangeliet. De forfører folket og er motstanderne av Jesu lære.
– Men fariseerne er bare en liten gruppe. De er ikke hele folket. Anklagen mot fariseerne er at de er skyldige i at uskyldig blod er utgytt i tempelet. Dermed kan ikke Gud lenger bo der, og derfor forutsier Jesus tempelets ødeleggelse. Men uten forsoningen i tempelet er folket fortapt. Derfor må Jesus ofre seg selv. Hans blod utgytes til syndenes forlatelse, som det står i nattverdteksten, sier Runesson.
Jødisk tekst
Matteusevangeliet har et umiskjennelig jødisk preg, med sine mange henvisninger til gammeltestamentlige tekster og jødisk religiøs praksis. Det har ofte blitt betraktet som et kristent skrift med det formål å overbevise jøder om kristendommens sannhet.
Runesson mener derimot evangeliet må betraktes som et jødisk skrift, skrevet på den tiden da jødedom og kristendom ennå ikke var blitt to atskilte religioner. Evangeliet handler først og fremst om Jesus som frelser for sitt folk - men til slutt kalles også hedningene til å få del i Israels frelse.
Den mest kjente av domstekstene i Matteus, om sauene og geitene, handler om dommen over alle folkeslag - altså ikke-jødene.
– Og her er kriteriet for dommen hva de har gjort mot «mine minste» - altså Jesusfolket. Ikke-jøder - som altså ikke hører til - kan likevel lukkes inn i gudsriket. Det er et åpent jødisk syn på hvem som kan bli frelst, som den kristne kirken senere tapte, sier Runesson.
– Men hvordan kan vi i en kristen kontekst lese den i dag?
– For oss må «de minste» være de som trenger barmhjertighet i det hele tatt. For eksempel de kristne i Syria: Hva har vi gjort eller unnlatt å gjøre for dem?
To utganger
Dommen kan ha to utfall: straff eller evig liv, som det står i lignelsen om geitene og sauene. De to utgangene beskrives også som å være innenfor eller utenfor. Runesson mener at vi ikke kan ta vekk denne delen av tekstens budskap.
– Selvsagt brukes det her metaforer. Men det finnes en virkelighet bak som metaforene skal uttrykke: At Guds Messias skal gi de undertrykte opprettelse og kaste undertrykkerne ut. De første skal bli de siste. Men det kirken ofte har misforstått, er kriteriene for hvem som er innenfor og utenfor, mener Runesson.
Ut fra domstekstene ser han en kompleks og mangfoldig beskrivelse, der både de jøder og ikke-jøder, Jesus-troende og ikke-troende som utøver barmhjertighet kan være innenfor.
– Dette er kirkens store utfordring: Frelsens grense går ikke ved kirkens dør, sier han.
Gledesbud
– Utgangspunktet ditt var om Gud dømmer ondskapen. Hvilket svar har du funnet?
– Det disse tekstene sier, er at Guds dom er på veg. De som trykkes ned, skal løftes opp, mens undertrykkerne skal få sin straff. Dette er et gledesbud for de undertrykte og en advarsel til de mektige.
– I evangeliet er dommen nær forestående. Hva skal vi si som har ventet på dommen i 2000 år?
– Da får vi finne et svar et annet sted i bibeltekstene, for dette var et dilemma allerede da de ble til: For Herren er én dag som tusen år og tusen år som én dag. Han er tålmodig, for han vil ikke at noen skal gå tapt, men at alle skal nå fram til omvendelse, som det står i Peters brev. Dette er Matteus hovedanliggende: Ondskapen finnes. Men vi har et valg. Det er aldri for sendt å vende om.
