Dokumentarene vinner terreng

I morgen åpner dokumentarfilmfestivalen Human i Oslo, for tiende året på rad. Festivalen kommer i en tid da dokumentarfilmer merker økende interesse internasjonalt – ikke minst de norske.

Ny teknologi

Festivalsjef Ketil Magnussen har inntrykk av at fiksjonsfilmen sliter med å fornye seg – særlig den som lages i Hollywood. Men i dokumentarsjangeren skjer det mye innovasjon.

– Dokumentarfilmen har hevdet seg når det gjelder å finne nye måter å fortelle historier på, hva det kan lages film om og i å utforske mulighetene som ligger i ny teknologi.

Kamerateknologien har forandret seg dramatisk, med mindre og billigere kamera. Det samme gjelder redigerings- og distribueringsteknologien.

– Da kan man lage film med mindre budsjetter, og dette har dokumentarmiljøet utnyttet.

Gjennom tett skildring av virkelige personer og hendelser har dokumentarfilmen kapret en plass som fiksjonsfilmen ikke kan fylle, ifølge Magnussen.

Norsk bølge

Nær dobbelt så mange norske dokumentarfilmer vises på anerkjente festivaler i dag som for fem år siden, ifølge Norsk Filminstitutt (NFI). I 2016 vant norsk-kurdiske Zaradasht Ahmeds Nowhere to Hide prisen for beste kinodokumentar på verdens største dokumentarfilmfestival, International Documentary Festival Amsterdam (IDFA).

I fjor ble sju norske filmer vist på IDFA, blant dem Håvard Bustnes Golden Dawn Girls (Hatets vugge), om det høyreekstreme partiet Gyllent Daggry i Hellas. Bustnes film er også åpningsfilm på Human (tidligere Human Rights, Human Wrongs).

Gode tider for norsk dokumentar henger sammen med oppsvinget filmsjangeren over lang tid har hatt internasjonalt, påpeker Magnussen. I dag selger IDFA 260.000 billetter til et tidagersprogram, og da er billettene til de flere tusen bransjefolkene som deltar trukket fra.

«Andre siden»

Også Toril Simonsen, som er fagleder i NFI, tror publikum er opptatt av virkelighetsbeskrivelsen som dokumentarfilmen tilbyr. Hun fremhever Nowhere to Hide, som skildrer kampen for å overleve i et krigsherjet Irak.

– Fiksjonen kan også være tett på samfunnsaktuelle hendelser, men fungerer samtidig ofte som virkelighetsflukt, sier hun.

Dybden som dokumentarfilmsjangeren åpner for, gir også et ansvar for å vise frem bredden av det som rører seg i samfunnet, mener regissør Håvard Bustnes. I tillegg til Golden Dawn Girls står produksjonsselskapet hans, UpNorth, bak Den norske islamisten, om Ubayduhlla Hussain.

– Vi trenger også å se hvordan «den andre siden» tenker – mennesker vi ikke er enige med, sier Bustnes

– Høy relevans

Bustnes har jobbet med dokumentarfilm i 20 år, og mener suksessoppskriften til norsk dokumentar skyldes solid strategisk arbeid. Ikke minst har bedre finansieringsordninger vært avgjørende.

– Ordningene har gjort at vi har kunnet bygge opp prosjekter som holder et høyt nivå. Vi har også et miljø for å støtte hverandre og gjøre hverandre gode, slik at flere har turt å satse større, forteller Bustnes, som ikke er i tvil om at Norge har fått et kvalitetsstempel internasjonalt.

Festivalsjef Ketil Magnussen mener norske dokumentarfilmskapere har vært flinke til å skaffe internasjonale forbindelser.

– De har frontet seg selv, og det har gitt et kreativt oppsving og flere finansieringskilder, sier han.

Globalt og familiært

Samme år som Oslo-festivalen feirer ti år, utvides den til ikke bare å omhandle menneskerettigheter, men også mennesket i videre forstand. Derav navneskiftet fra Human Rights, Human Wrongs, til bare Human.

– Det lages mange sterke filmer nå, og vi har ønsket å inkludere flere av dem i programmet, forteller Magnussen.

Fra i år har festivalen også et eget norsk konkurranseprogram. I tillegg til Bustnes film om Gyllent Daggry, vises blant annet Julia Dahrs Thank you for the rain. Også Dahr setter store, globale tema under lupen i sin skildring av den kenyanske småbonden Kisilus kamp mot klimaendringene.

Festivalsjef Magnussen kan ikke peke på én trend blant dagens norske dokumentarfilmskapere. Han ser likevel to trekk ved årets program: Større samfunnsdrama og tette personlige fortellinger. I sistnevnte kategori finnes Sofia Haugans Røverdatter, som tar for seg forholdet mellom henne og faren, som er rusmisbruker.

Det nære og personlige har også gitt Norge store bragder i utlandet, påpeker Simonsen i NFI. Våren 2016 mottok Aslaug Holm den høythengende prisen for beste internasjonale dokumentarfilm under Hot Docs i Toronto for Brødre, et portrett av egne sønner.

– Brødre inneholder sterke kunstneriske virkemidler og er en helt annen type film enn Nowhere to Hide, sier Simonsen.