Musikk

Dødssyk mirakelmusiker vil vekke oss

Paolo Vinaccia er dødssyk. Han kjenner ikke lenger trommestikkene når han spiller. Likevel prøver han å vekke folk med trommene sine.

Bilde 1 av 2

Tidligere i år fikk den italienske musikeren som har bodd i Norge i 39 år, beskjed om at han ikke ville leve til jul. Kreftsykdommen var kommet for langt, mente legene. Han har fått lignende beskjeder før, etter at han fikk diagnosen i 2009. Nå blir det jul, sannsynligvis påske også.

Paolo Vinaccia er optimist, men også realist. Han selger unna instrumentene sine. Han har anskaffet røkelse i stua, så han kan trekke inn lukten som minner ham om kirken fra oppveksten i Italia. Han er ikke redd for å dø, men han ønsker å leve en stund til. Musikeren har noe viktig å formidle.

– Da jeg møtte veggen, møtte jeg meg selv. Beskjedene om at jeg snart skal dø, har gjort at jeg ser mennesker og verden på en helt ny måte. Gjennom musikken, vil jeg gjøre alt jeg kan for å få andre til å oppdage det samme. Selv om de ikke er syke.

Kjærlighet og omsorg

Det nye albumet, med en tilhørende DVD, heter Dommedag – ifølge Paulus. Det er Paolo Vinaccias verk, et bestillingsverk til Oslo Jazzfestival i 2015, som nå gis ut på plate. Da verket ble oppført første gang i Oslo domkirke for to år siden, hadde Vinaccia invitert seks mennesker som var alvorlig kreftsyke. Som en del av det musikalske verket, ga de personlige vitnesbyrd om hva som nå var det viktigste i livet deres. Noen av dem er i dag døde.

– Ingen av dem sa de var opptatt av seg selv. Alle snakket om hvor viktig barna deres var for dem. Hvor høyt de elsket sine ektefeller, sine foreldre. Jeg var musiker i stykket, men samtidig alvorlig kreftsyk. Jeg kunne stått der sammen med dem, og sagt det samme.

Paolo Vinaccia sier Dommedag – ifølge Paulus handler om å se det som virkelig betyr noe her i livet, i stedet for å stresse etter karriere og stadig mer velstand.

– Hva er det som virkelig betyr noe?

– Først og fremst kjærligheten for hverandre.

Han brukte ikke Paulus i tittelen på verket, bare fordi han er oppkalt etter den kjente apostelen. Paulus var tross alt mannen bak ordene tro, håp og kjærlighet, minner han om. Han ville forkynne ikke bare for jødene, men for en hel verden.

– Må vi virkelig bli dødssyke for å forstå det Paulus snakket om? Må vi møte vår dommedag, fordi vi prioriterer vår egen egoisme, spør Paolo Vinaccia.

LES OGSÅ: Musikk mot fremmedfrykt

Vektløs og frisk

Sammen med musikervennene Knut Reiersrud, Iver Kleive og Sondre Bratland, vil 63-åringen i kveld presentere Rosa fra Betlehem i en forlengst utsolgt konsert i Jakobkirken i Oslo. Paolo Vinaccia gleder seg; til å spille høyt, og til å glemme smertene han har i kroppen.

– I kirken føler jeg meg vektløs, glad, frisk. Tårene blander seg ofte med svettedråpene, sier han.

Han opplever at kirkepublikummet kommer for å lytte, bli overrasket – ja, bli ristet litt i. På musikklubbene derimot, hevder han mye handler om øl og sjekking.

Paolo Vinaccia anslår likevel at 75 prosent som kommer på kirkekonsertene han spiller på, i utgangspunktet er mer interessert i musikken enn i det kirkelige.

– Er forholdet motsatt når de går ut fra konserten, har vi lykkes. Det er en stor utfordring for oss musikere: Å sette oss selv i skyggen, ikke være underholdere, men formidlere. Under Rosa fra Betlehem-konsertene lyssetter vi alteret, ikke musikerne, forteller Vinaccia.

Den åndelige dimensjonen han fornemmer i Rosa fra Betlehem, gjør ham godt, sier han. Likevel gjør det ham vondt at den kristne troen altfor ofte blir misbrukt til egen vinning.

– Det har tært på min egen gudstro. Men ikke på lysten til å spille i Guds hus, smiler han.

Mirakel

Paolo Vinaccia lar såvidt leppene berøre cappuccinoen han har bestilt på Stortorvets Gjæstgiveri i Oslo. Han er blitt kresen, etter at han begynte å importere sin egen kaffe fra Vietnam - til 110 dollar kiloen, hvisker han. Dét er saker.

Han importerer også rødvin fra Italia. I veska ved siden av kafébordet ligger det derimot en sjampanjeflaske. Musikeren fikk den tidligere på dagen av legene og sykepleierne på Ullevål sykehus. Etter 80 timer med cellegift, viste dagens prøver at kreftsvulstene han har i kroppen var redusert med 30 prosent.

– Det er et mirakel. De kaller meg mirakelmannen. Nå har jeg, som egentlig «er innlagt», invitert legene og pleierne på Ullevål til konserten i Jakobkirken. Jeg håper de vil gråte med trommene mine, at de vil merke at jeg er der for dem; med energien og takknemligheten min.

Han er ikke opptatt av å spille fint, eller bli beundret.

– Det eneste som betyr noe, er å være hundre prosent tilstede med alle følelsene mine. Den energien kan utrette mirakler.

LES OGSÅ: Sang og musikk som gjør frisk

Savner omsorgen

Komponisten, jazztrommeslageren og perkusjonisten kom til Norge første gang i 1979. Han var på turné med et libanesisk discoband. Etter en konsert i Drammen, betrodde han den norske musikeren Jonas Fjeld at han likte seg så godt her oppe i nord, at han kunne tenke seg å bo her resten av livet. Fjeld hadde svart at dét kunne han jo gjøre. Og slik ble det. Søsteren hans og barna hennes, flere onkler og tanter, bor fremdeles i Camerino i Italia hvor han kommer fra. I fjor ble store deler av byen ødelagt av et jordskjelv.

– Det jeg savner mest med Italia, er omsorgen italienerne viser for hverandre. Besteforeldre som ikke greier seg selv, bor hos barna sine. De er ikke til belastning, de blir tatt vare på. Jeg tror innstillingen også har med vår katolske tro å gjøre. En tro jeg vokste opp med, men som jeg synes det er vanskelig å holde på. Bortsett frå når jeg spiller i kirkene.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Musikk