Djevelen frister i biblioteket

For første gang spilles den britiske dramatikeren Christopher Marlowes 430 år gamle drama Doktor Faustus av et profesjonelt teaterensemble her i landet. Faustus eller Faust er drevet av en dristig og nysgjerrig, fri og ubegrenset, men også farlig ­erkjennelsestrang. Fordi han kjeder seg, inngår han en pakt med djevelen. I gjengjeld for sin sjel får han 24 år med ubegrenset kunnskap, velferd og makt.

Tempelet

David Parrish har tatt seg ett år fri fra fast lønn på Nationaltheatret. Han satser på publikums hjelp til å finansiere oppsetningen. I flere år har han trålet Oslos gater og bygninger på jakt etter et sted eller snarere­ en arena. Da han kom inn i Deichmanns hovedbibliotek ved ­regjeringskvartalet, kjente han at her måtte det skje. Tanken på at prakten ble bygget i de harde 1930-årene trigget ham ekstra.

– Det ser ut som et tempel reist over landets tro på kunnskap. Ville det ikke være fint, tenkte­ jeg, å oppføre en forestilling som både feirer og utfordrer den ­troen?

Her vil han viske vekk teatrets skille mot publikum. Hele midtsalen, de høye søylene, fresken på veggen, bokhyllene med ­tusener av bøker blir scene og rekvisitter.

Grunnen til at jeg tør, er troen på at huset, teaterstilen og Faust-fortellingen vil aktivere jungeltelegrafen, sier David Parrish. Foto: Adrian Nielsen

Catwalk

Inne i den ærverdige hovedhallen blir reoler skjøvet vekk og bord blir satt etter hverandre til en djevelsk catwalk. Skuespillere kledd i sine hverdagsklær er i gang med dagens oppvarming. En syr på en ballerinasko. Djevelens utsending Mefistofeles ser så langt ut til å slappe av med en tekst. Snart smeller det rytmisk fra bøker som blir slått sammen. Skuespiller Torbjørn Eriksen som Doktor Faustus har tatt plass sentralt og messer ut latinske formler fra svarteboken. Snart freser det rundt ham fra et kobbel av besatte sjeler.

David Parrish har gjort teater utenfor teateret mange ganger i sitt hjemland England. Nå har han alliert seg med teamet han jobbet med der og norske medarbeidere. I en promovideo ser vi Faust falle og falle gjennom biblioteket. I mørke øyeblikk kan det antakelig være en illustrasjon på fallhøyden i prosjektet.

– Om det blir 25 eller 50 forestillinger vet vi ikke. Grunnen til at jeg tør, er troen på at huset, teaterstilen og Faust-fortellingen vil aktivere jungeltelegrafen, sier Parrish.

Faustmyten

Mye avhenger derfor av Faustmyten. Parrish hevder den stadig er like aktuell­. Idéhistoriker Jan-Erik Ebbestad Hansen gir ham rett i det, og sier at fortellingen om den nysgjerrige og selvhevdende Faust, som selger sin sjel til djevelen for kunnskap, makt og selvutfoldelse, er en av den europeiske kulturs grunnmyter.

Antagelig har myten faktiske røtter i en mann som het Johann Faust (1480-1540) og som opererte i samme strøk som Martin Luther på 1520-tallet, men det er fint lite å finne om den «lærde sjarlatanen». I tidslinjen på disse sidene framgår det hvilken brytningstid dette var i Europa og i stadig større deler av verden.

Gjennom 1500-tallet vokste Faust-ryktene og anekdotene seg til fortellinger som i 1587 fikk en gudfryktig og protestantisk boktrykker til å utgi Historien om doktor Johann Faust også omtalt som Folkeboken. Tysklands viktigste litterære identifikasjons­figur, begynner her sin vandring mot verdenslitteraturen, mener Sverre Dahl, en av våre største kjennere av tyskspråklig litteratur.

CreationOslo er navnet på friteatret som setter opp Doktor Faustus i Deichmannske Hovedbibliotek i Oslo. Kreativ produsent David Parrish håper det vil vise hva både nye og gamle Deichmann også kan brukes til i framtiden. Foto: Adrian Nielsen

Sinnbildet

Det tok bare et par år før briten Christopher Marlowe­ fikk boken i hende og hadde sitt drama ferdig. Kilden for senere Faust-diktere som Goethe og Lessing var folke­lige skuespill gjerne oppført som dukketeater som var basert på Marlowes drama. Hans Faustus er et kraftfullt renessansemenneske med sterk trang til å skaffe seg viten.

– For noen blir Faust modernitetens helt, for andre blir han sinnbildet på de katastrofer som har fulgt opplysningsprosjektet. Flere har forstått ham som en advarsel mot grensesprengende forskning og forbudt viten, ­mener Ebbestad Hansen.

Ser vi etter sporene av det kunnskapssøkende menneske i vår tid, finner vi sprengte atomer, bioteknologi, manipulasjon av arvestoff og kunstig intelligens.

– I det landskapet vil du finne Faust i dag, tror Ebbestad Hansen­.

Et fenomen

Torbjørn Eriksen er på innsiden av Faust nå. Han synes det har vært spennende å dykke i en tekst som både er flere hundre år gammel og «ny».

– Hvem er Faust?

– Jeg tenker at han kan være hvem som helst av oss - en ambisiøs mann som ikke vet hva han jakter etter før han finner ut at det er hele verden han vil ha når han først får tilbudet.

– Hva plager deg med ham?

– Som skuespiller er det min jobb å portrettere uten å dømme. Når man skal skildre mørket, er det alltid utfordrende å beskrive det uten å bli farget av det og uten å bare bekrefte det.

– Hvem er Faust i dag?

– Mer enn at han er en person eller en gruppe, tenker jeg at det er noe vi kan kjenne oss igjen i som et fenomen ved det menneskelige, sier Eriksen.

Når man går inn i mørket, er det alltid utfordrende å beskrive det uten å bli farget av det og uten å bare bekrefte det, sier Torbjørn Eriksen som spiller Faust. Foto: Adrian Nielsen

Egoismen

David Parrish tenker­ seg om. Han har fått spørsmålet hvem djevelen er i dagens drama.

– Har du gjort en avtale med djevelen om å selge din sjel til ­oljeindustrien og ødelegge verden med olje, hvor går så neste steg? Når du har stor kunnskap, teknologi, makt og rikdom – hva velger du å bruke det til? Faust kastet det bort på å være en kjendis, få seg en vakker elsker og vise seg fram. Hva velger vi?

Når Parrish tenker etter hva synd er, knytter han det til at egoismen har fått vokse seg sterk.

– Egoismen kan resultere i små og dumme ting, men også i store, som å tro at så lenge jeg har det bra så spiller det ingen rolle hva oljeforbruket fører til for andre og for mine barnebarn, sier Parrish.

Nysgjerrighet forbudt

En ­annen aktuell brite er historieprofessor Peter Frankopan. I sin nye verdenshistorie Silkeveiene fillerister han den eurosentriske­ historieskrivingen vi er vokst opp med. For ham er det Østen og særlig «stan-landene» som er dreiepunktet i fortellingen om sivilisasjonens historie. Når ­Europa ble hengende etter og stod stille i tusen år etter­ ­Romerrikets fall, mener han kristendommen er mye av forklaringen. Mens den muslimske verden gledet seg over fornyelse og fremskritt, ble nysgjerrigheten slukket i det kristne Europa, hevder Frankopan, og henger særlig ut kirke­læreren Augustin (354-430). «Han mente at nysgjerrigheten var en sykdom», skriver historikeren som mener­ vitenskapen ble beseiret av troen­. Bildet var det motsatte­ av i dag: «Fundamentalistene var ikke muslimene, men de kristne.­»

Augustins finger

Idéhistoriker Ebbestad Hansen er enig i at Augustin satte strenge grenser for individets selvutfoldelse.

– Faust-myten knyttes til Augustin fordi han mener det er nysgjerrigheten som fører oss på ville veier, sier han.

I Augustins teologi er vi syndige mennesker slaver av et tredobbelt begjær: Vellysten, hovmotet og nysgjerrigheten. Folkeboken som ble en stor bestselger, er utformet av protestantiske teologer som advarte mot denne utviklingen de så rundt seg.

Selv om den opprinnelige Faust var samtidig med Martin Luther, ser ikke Ebbestad Hansen noe stort skille mellom luthersk og katolsk teologi i dette.

Når djevelen og hans tjener Mefistofeles skal underholde Doktor Faustus, gjør det de med en riktig munter presentasjon av de syv dødssynder. Faustus liker det han ser. Men de 24 år har sin ende.

– Aldri har jeg hørt slike redselsskrik, sier en av de lærde mot slutten av dramaet.