Disse barna tegner for å lege sår

Cliff Kibuuka er profesjonell kunstner i Kampala i Uganda og hadde aldri vært i en flyktningleir før han ble hyret inn for å være med i prosjektet der barn fra Sør-Sudan fikk mulighet til å tegne. Å se barnas bilder gjorde inntrykk. Geværer, kniver og folk som dreper hverandre var vanlige motiver.

– Noen kunne holde på med samme motiv i alle tegningene sine. Det viser at dette stikker dypt. Det er dette de har på netthinnen, sier han.

Særlig helikoptre var et motiv som gikk igjen ofte. Øyenvinter har fortalt at da krigen i Sør-Sudan ble trappet opp i juli i fjor, så de helikoptre sirkle over og skyte sivile på bakken. Barna tegnet helikoptre med flagget på, og med en dør åpen der det stod en person med gevær.

En drøm

Uganda har tatt imot rundt 700.000 flyktninger fra Sør-Sudan. 85 prosent av dem er kvinner og barn. Mange av barna har mistet én eller begge av foreldrene. Noen har en mor som tar seg av dem, mange har en tante.

Camilla Ravnsborg Aschjem er seniorrådgiver for KFUK-KFUM Global i Sør-Sudan, og var den som hentet Kibuuka inn til tegneprosjektet. Han fikk raskt en drøm om å stille ut barnas bilder. Før helgen åpnet utstillingen av barnas bilder på Barnekunstmuseet i Oslo.

– Jeg tror dette har vist meg hvor dypt helende kunst er som verktøy for å lege sår og bygge fred. Det er stort for meg, sier han.

Kibuuka forteller at det var vanskelig i starten. Barna skjønte ikke hva de gikk til. De var urolige og hadde problemer med å konsentrere seg. Noen gråt og stakk av.

– Men da de kom inn i det, ville de ikke slutte, sier han.

LES MER: George Clooney refser lederne i Sør-Sudan

Mer enn ord

Trond Heir, forsker ved Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress, understreker at mennesker til alle tider har uttrykt seg ikke bare med ord, men også gjennom musikk, dans, malekunst og tegning.

– Jeg tror at jo mindre språk man har, jo viktigere er andre uttrykksformer. Barn har mindre språk, dermed kan andre uttrykksformer være vel så viktig som hos voksne. Det er ikke dermed sagt at det ikke er viktig for voksne, for det er det.

Heir har sett noen av tegningene som barn laget i et lignende prosjekt etter tsunamien i 2004, særlig i landene hvor bølgen traff. Han ble fascinert over hvor sterke uttrykkene var.

– Hvor viktig er det for barn som har traumatiske opplevelser å uttrykke noe av det de har med seg?

– Jeg tror det er individuelt og situasjonsbestemt, men det er noe generelt ved mennesker at vi har behov for å uttrykke oss. Jeg kan være skeptisk til at man skal prøve å få folk som selv er reservert, til å uttrykke seg. Da kan man heller vente. Men for barn som selv gjerne vil uttrykke seg, tror jeg dette er veldig verdifullt. Det er noe universelt med tegne- og malekunsten. Den har noe uforpliktende ved seg. Man kan legge i det hva man vil og hvor mye man vil.

LES OGSÅ: 100.000 står i fare for å sulte i hjel i Sør-Sudan

Traumer

Aschjem forteller at det hele startet med at KFUK-KFUM Global ville lære opp flyktninger i leiren til å være rådgivere i et program for å hele traumer. For å gi de voksne opplæring, måtte barna ha et sted å være.

– Først var tanken å ha et lekerom. Men snart skjønte vi at disse barna er minst like traumatisert som de voksne, så hvorfor ikke bruke anledningen til å arbeide med hvordan barna kunne hele sine traumer?

Til den første samlingen kom 15-20 barn. De gikk derfra og fortalte til vennene sine at det var gøy, og at de måtte bli med. Kibuuka så at det ble trangt om plassen og knapt med utstyr til å tegne og male. Etter hvert kom det 90-100 barn hver gang.

Aschjem involverte rådgiverne til å gjøre hjemmebesøk hos barna. De prøvde å finne ut mer om bakgrunnen og hvilke behov barna hadde.

– Vi innså at når de begynner å åpne opp, kan vi ikke bare la dem være. Alle disse barna har mistet noen: foreldre eller søsken, eller de vet ikke om familiemedlemmer lever eller ikke.

Kibuuka opplevde at barna stadig spurte når han og prosjektlederen Tim skulle komme tilbake.

– Jeg tror de var redde for at vi bare skulle bli borte.

KFUK-KFUM Global jobber nå for å skaffe midler til at prosjektet kan fortsette. Norad støttet prosjektet det første året.

Minner

På samlingene har Kibuuka gjerne gitt barna temaer de kunne jobbe med. En av oppgavene var å lage en vegg med tegninger som viste hva barna ønsket seg, og en annen vegg som viste hva de ikke ønsket seg. Andre tema var drømmer, hva som går gjennom hodet om kvelden, hva de ønsker å bli, og portrett av familien. En annen oppgave var å tegne hjemmet, både i leiren og det de hadde før.

– Vi ville at de skulle hente fram minner om hvordan det var der de bodde, og til slutt hadde vi en samtale om det, sier Kibuuka.

Aschjem legger til at mange har kuttet av gode minner fra før de flyktet.

KFUK-KFUM-speiderne jobber nå for at bildene kan bli vist flere steder i Norge.

– For oss er det viktig å vise solidaritet med barna fra Sør-Sudan. Disse tegningene er et språk som norske barn kan forstå. Vi ønsker at så mange som mulig får se utstillingen, sier Bente Pernilla Høye i KFUK-KFUM-speiderne.