Anmeldelser

Det som gjenstår av tid nå

«La ingen forakte deg for din ungdoms skyld», heter det i et Paulus-brev. Men det er ingen grunn til å forakte de ­erfarne, godt voksne stemmene ­heller: Flere av årets fineste popøyeblikk kommer fra slikt hold. Lloyd Cole gir oss enda noen.

Man snakker gjerne om formative år og plasserer dem tidlig i et menneskes liv, uten å ta hensyn til noe mange som har levd en stund vil kunne kjenne igjen: Det kan, og vil, komme ­perioder også midtveis eller sent i livet, der man kjenner at man formes mer enn man noen gang har opplevd tidligere.

Andre ganger opereres det med forestillinger om at ­livet funker som en dannelses­roman. Man kan sitte og hvile under grenene på treet man ­sådde frøet til i ungdommen etter å ha fullført sine læreår og ­vandreår på Goethe–aktig vis. Alle slike ­kategoriseringer av livsfaser kan sikkert ha noe for seg. Men ­sangene på ­britiske Lloyd ­Coles (58) ­fjortende studioalbum, Guesswork, vitner i alle fall om noe annet enn en hovedperson som har slått opp fluktstolen og er klar til å sette seg til. Her ­finnes både bekreftelse av noe som har vært der hele tiden, og nytenkning.

Bok–pop

Cole har selv ­uttalt at singelen «Violins» fra ­denne nye plata er et oppgjør med egne tanker i ­ungdommen om en washed up, aldrende ­person. For: Når man først er blitt ­gammel selv, hvorfor ikke ta sjanser og gjøre mest mulig moro ut av det, for hva har man å tape? Nå kunne man kanskje si at Lloyd Cole ­aldri noen gang var det mest typiske eksempelet på bildet av ungdom som dyrkes i pop­musikken. Den unge Cole fylte i stedet sangene sine med boklige vendinger og referanser til Simone de Beauvoir.

Men igjen: Hvorfor pålegge enda flere begrensinger på hva ungdom er, eller egentlig hva noen som helst alder, er? Universitets­ungdom med pologenser og ­Norman Mailer-biografier ­under armen på vei over campus er da for svarte også ungdom. Debuten Rattlesnakes med Lloyd Cole & The Commotions fra 1984 er en klassiker, full av fantastiske, smarte popsanger og ringle–rangle-gitar, frontet av Coles karakteristiske tørre vokal- knekk og skeptisk analyserende blikk.

Etter to flotte album til med The Commotions, emigrerte Cole til New York, og en lang, men innimellom litt ujevn ­karriere under eget navn fulgte, der det andre soloalbumet Don't Get Weird On Me Baby (1991) var et klart høydepunkt. På et tidspunkt begynte Cole å interessere seg mer og mer for elektronisk musikk og modulærsynther. De senere årene har han vært ­bosatt i Massachusetts og drevet med en blanding av retrospektive, akustiske turnéer, karriere oppsummering og utgivelse av ny ­musikk, av og til av det mer eksperimenterende slaget. Med andre ord: kontinuitet og nyorientering side om side.

LES OGSÅ: Kommersiell pop som setter ord på følelser

En tapt mulighet eller to

Årets Guesswork må ­forstås i for­lengelsen av karriereomslaget og vendingen mot det elektroniske. Her er det synthene og de programmerte trommene som dominerer, og dette til tross for at Cole jobber sammen med ­gitarist Neil Clarke og key­boardist Blair Cowan for første gang siden Lloyd Cole & The Commotions siste plate Mainstream (1987). Han har også en annen med­reisende fra tidlig av med på laget, nemlig trommis Fred Maher. Plata knytter likevel musikalsk sett an til tråder som strekker seg helt tilbake til 80-tallets utgivelser: Dette er helt og holdent et konvensjonelt, låtbasert popalbum. Til tross for at elektronikken står i front, ­finnes det også befriende innslag av fortidshintende gitarer her, spilt av Clarke og Cole selv.

Albumet starter med ­nydelige «The over Under», og det er en glede å konstatere at minst halvparten av låtene er absolutt strålende Lloyd Cole-pop, slik vi kjenner den fra før, om enn instrumentert på ny måte: ­nøkterne observasjoner følger herlige melodilinjer, formidlet av Coles enestående ­vokal. Mange av sangene kunne like gjerne vært framført med gitarer og bandbesetning. En låt som «When I Came Down from the Mountain» burde vel nettopp ha vært akkurat dét. Bak det litt tynne dippedi–doppedi–synth–kjøret står reisverket til en strålende, klassisk popkomposisjon som hadde kledd trommer, bass og crank'ede gitarfor- sterkere vel så bra som den noe endimensjonale synth–insisteringen.

Streker på veggen

Cole har vel ikke smilt på et bilde ­siden 80–tallet, og virker alltid tilbake­holden, mimikkløs og ­reservert, men alle som har sett ham live vet at han fyller ­pausene mellom sangene med rasende festlige kommentarer. Facebook-kontoen hans kan nesten kalles meddelsom. Noe av den samme dobbeltheten preger Guesswork. Han bekrefter på en side det ­bistre imaget, og «Night Sweats» starter til alt overmål med den konfronterende linja «I'm a complicated mother­fucker». Også i nydelige, avsluttende «The Loudness Wars» refererer jeg-personen til seg selv som «a cold fish/Nobody's favourite dish». Samtidig er sangen en følsom oppfordring til å roe ned: Du vinner kanskje volumnivå-krigen, men ingen vinner på denne kjeftinga, jeg hører hva du sier også om du snakker lavt.

Flere av låtene tematiserer tid og aldring, men ikke på slå-seg-til-ro-måten. «Mostly I prefer to live in the future» heter det i «Moments and Whatnot», en sang som vel omhandler at det er vanskelig å være til stede her og nå i livet. Vakre, atmosfæriske «Remains» toucher innpå et tap tiden bringer med seg: Ungdommen hever glassene for framtidsutsiktene og morgendagen fra et sted «vi»-et i teksten ikke lenger kan nå. I stedet telles dagene med streker på veggen. Uansett må vi alle forholde oss til én tid: den som gjenstår.

LES OGSÅ: Solange Knowles står bak et gjennomtenkt og fordypende album

Slår det meste

I selskapet med svært gode nye popplater i år fra gentlemen som begynner å dra forsiktig på ­årene, slik som for eksempel australske Robert Forster og skotske ­Edwyn Collins, hører ­definitivt Lloyd Coles Guesswork med. Albumet som helhet er ­ørlite grann ujevnt, men toppene slår det meste, mye på grunn av Coles usentimentale appell i tekstene, i kombinasjon med popteft og sterk vokal.

Les mer om mer disse temaene:

Ole Johannes Åleskjær

Ole Johannes Åleskjær

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Anmeldelser