'Det er sjelden å oppleve så skakende lesning i lyrikken'

Ilya Kaminsky (f.1977) er et forfatternavn det er all grunn til å skrive inn på leselisten. Deaf Republic er hans tredje diktbok på 17 år. Hans andre utgivelse, Dancing in Odessa (2004), skaffet ham ry i mange land som en poetisk begavelse av usedvanlig format.

Etter at familien hans kom fra Ukraina til New York i 1993 som flyktninger, skulle det nye og ukjente språket engelsk bli hans foretrukne dikterspråk. Det kom seg slik når faren døde, kort tid etter at den lille familien ankom USA, forteller han i et intervju. Kaminsky er også en produktiv og anerkjent gjendikter til engelsk. Det hører med til historien at han ble døv etter sykdom i en alder av fire år.

LES MER: Det er ingen som dikter på rim lenger. Trodde vi. Så kom Jan Wagner

Et land i krig

Deaf Republic har to akter og er på alle vis sjangeroverskridende litteratur, herunder med et poetisk døvespråk. Tegninger av hender som former meningsinnhold spiller inn mellom diktene, lik stillhetens språkgester.

Handlingen i den nye boken utspiller seg i det imaginære landet Vasenka der dramatiske hendelser finner sted når soldater okkuperer land og folk.

Hovedkapitlene eller aktene har preg av historiske hendelser (f.eks. Ukraina), men boken blir innledet og avsluttet med to frittstående dikt, «We Lived Happily during the War» og «In a Time of Peace». Begge disse er delvis situert i dagens USA og forfattet i et glødende ironisk språk. Et gjennomgående tema er nemlig forfølgelsen av egne lands innbyggere. På norsk blir det nærliggende å tenke på Georg Johannesens «Jødiske partisansang» og verselinjen «Denne krig er ingen krig som kan gi fred».

Tragediens barn

Motstandsbevegelsen i Deaf Republic dannes av en dukketeatergruppe, og første setning statuerer at dramaet er virkelighetsnært: "Landet vårt er scenen". Boken åpner med at folket i Vasenka forteller - ikke ulikt funksjonen til et talekor i den klassiske tragedien - historien om de nygifte dukketeaterkunstnerne Sonya og Alfonso Barabinski.

Det er innført forbud mot folkeansamlinger i Vasenka. Folk samler seg likevel. I sentrum av hovedstaden lar Sonya og Alfonso dukkene danse og pianoet spille. Latteren fyller plassen når soldatene rykker inn for å splitte opp folkemengden. Men den døve gutten Petya vil ikke slutte å le. Han rekker å spytte på sersjanten som vil bringe ham til taushet, før guttens latter stilner for alltid. Petya blir skutt. Altså: trass fra første øyeblikk, tragisk latter, et element av commedia della arte.

LES MER: Eldrid Lunden tror aldri hun kommer fram til noen absolutt sannhet. Men hun ser seg pukka nødt til å våge å velge en retning

Natur og vold

Allerede her innleder Kaminsky det som skal bli bokens hovedmotiv, forholdet mellom døvhet og motstand, mellom stillhet og taushet, taushet og feighet. Mens våpnene gjaller - snø og fugler opptrer hyppig i denne poetens metaforiske repertoar:

«Lyden vi ikke hører løfter måkene fra vannet».

Når Sonya kneler på gaten foran Petya, sin døve fetter, ser vi i hennes åpne munn (sic) «the nakedness/ of a whole nation». I løpet av dette ene diktet har poeten knyttet sammen enkeltmenneske og nasjon, natur og vold, motstand og hengivelse.

Skakende lesning

I andre akt forteller folkekoret historien om dukketeaterets eier, Galya Armolinskaya, også kalt «Momma Galya» etter tjenestene hun yter menn. Nå er det den gravide dukketeaterkunstneren Sonya som skal bøte med livet, allerede plaget av sult og fattigdom. Med kjærlighetssorgen og galskapen som rammer ektemannen Alfonso er omslaget i den poetiske tragedien etablert. Det er sjelden å oppleve så skakende lesning i lyrikken.

Tragediene følger på, og med en absurd undertone i diktsangen - hør forresten Kaminsky lese fra Cornell-universitetet på You Tube! Når en soldat marsjerer av gårde med Sonya og Alfonsos foreldreløse barn, ser vi Alfonso henge fra et tau. Urinen farger buksene hans mørke. Og dukken i hånden hans danser, står det i diktet «Away». Døvespråktegningen viser to kryssende hender med hvert sitt V-tegn, og med billedteksten: «The town watches». I det påfølgende «Eulogy», gravtalen, holdt av folket, blir håpets prinsipp formulert slik:

«We must speak not only of great devastation –

and he played that accordion out of tune in a country

where the only musical instrument is the door.»

Det foreldreløse barnet får navnet Anushka og blir en stakkels stund reddet av Momma Galya, dukketeaterets eier. Barnet smugles unna soldatene i en bylt med klær. Lynglimtene av kjærlighetspoesi i Deaf Republic finner jeg særlig i disse få, men sterke fremstillingene av Anushka. At barn blir båret frem i voldelige omgivelser forhindrer ikke poetens jubel over barnebablingen, den første hårklippen, en liten pyjamas.

Døve for hverandre

Men se, skjønnheten skal vike. Diktstemmen henger ut folket som passivt bevitner at Anushkas pappa, Alfonso, blir arrestert ("ingen står opp for ham/ tausheten står opp for oss"). På dette stadium tiltar også voldsspråket i dikthandlingen. Okkupantenes soldater lar seg lokke i sex–feller og blir deretter kvalt med trådene som styrer dukkene i dukketeateret. Perspektivet er snudd: Dukketeaterets virkemiddel hersker nå over liv og død, lik en hevngjerrig Deus ex machina.

Det som først kunne ligne en stille protest blant befolkningen, ser ut til å ende med en samfunnstilstand der både talens bruk og evnen til å høre hverandre forsvinner: Taushet som unnfallenhet, sosial døvhet som en form for patologi. Lyder det kjent?

LES MER: I Anne Helene Guddals forfatterskap framstår menneskets avmektighet som en skyggeside ved samfunnet

Himmelskitt

Siste dikt i andre akt forsterker kritikken, ikke uten fortvilelse, både av folks passivitet og idylliseringen av fortiden. Dette kritiske nivået skrus til ytterligere noen hakk i bokas aller siste dikt, det nevnte «In Times of Peace». Allusjonene til volden mot svarte mennesker i USA og Black Lives Matter er åpenbar. Fredens ambivalente uttrykk får i siste strofe hverdagenes friske himmelskitt i fleisen:

«...but watch birds splash over the backyards of the suburbs. How bright is the sky / as the avenue spins on its axis...».

Stillhetens dårer

Gud og stillhet er sentrale begreper i begge diktbøkene til denne poeten. Det får meg til å tenke på den jødiske forfatteren Etty Hillesum som nazistene drepte i Auschwitz; hun som ansikt til ansikt med massemordet likevel fryder seg over fuglene under himmelen, en fredfull lupin, et solstreif over ansiktet. Det er den samme Hillesum som tidligere i livet får studere noen japanske silketrykk og oppdager stillheten rundt de malte tegnene - ikke som tomrom, men som inspirasjon. «Hva som teller er det rette forholdet mellom ordene og det ordløse», skriver hun et sted. Ilya Kaminskys dikt utøver denne lyttende balansen, også når kjærlighetens evangelium nevnes med en saftig påminnelse til Vårherre. Kjærlighet ikke er nok, sier poeten lavmælt. Og så:

«the heart needs a little foolishness!»

Deaf Republic er en poetisk tragedie av stor dybde, spesielt fordi dramaet omfavner og inkluderer leseren med et livsbejaende og lekent språk for motstand. Biskop Desmond Tututs kjente ord har fått gjenklang i Ilya Kaminskys diktverk: «Hvis du er nøytral der det skjer urett, har du valgt undertrykkerens side.»

LES MER: «Vi er bare siler som verdenshistorien renner gjennom.» Ordene er nedtegnet en lørdagsmorgen i 1941, av 27 år gammel, jødisk kvinne: Etty Hillesum