– Det er så banalt og enkelt at det er vanskelig å få sagt det: At vi kan leve med disse hakkene og sårene våre, og likevel er vi frie...
...det er noen som plukker deg opp. Og det gjør Gud.
Jeg syns det er gøy å snakke om disse kongene som har gått og gått og venter seg et slott eller palass, og så kommer de til stinn lukt og stall og dyr og halm og så tenker jeg at de kommer til det virkelige, til det som er. Til kjærligheten, sier Ingunn Dalan
Vik.
Aleksander Myklebust
– Sokneprest i Søre Ål menighet på Lillehammer, Ingunn Dalan
Vik – når du står der julaften og feirer gudstjeneste og skal si
noe til 700 mennesker som har alt, hva har du tenkt å fortelle?
– Jeg tenker hvert eneste år på hva det er som kan treffe dem et sted i sårbarheten deres. Jeg tenker på hva som skal til for at de kan skjønne at de er elska. Jula betyr jo det: Vi kan tørre sårbarheten, vi kan tørre å være annerledes, vi kan tørre å være små. Gud turte det, òg. Jeg hører hvor banalt det låter, men så enkelt er det. Gud var på fremmed mark, han var flyktning, etter hvert, han var i fare, så hjelpeløs det går an å få blitt. Og så går vi og er redde for ikke å passe inn, for ikke å være del av gjengen eller ha de riktige klærne – redde, redde, redde. Men å få fortalt at man må bli båret, at Gud plutselig er avhengig av armer, av kjærlighet, av velvilje, storheten i det, det er det ikke lett å få sagt inn i en kjøpsentertilværelse.
– Vi har ruset rundt, nå, i seks uker og kjøpt
gaver, åpnet sjokolade- og sminkeadventkalendere og rundt hjørnet kommer Disney. Midt inn i den grøten og ribba som venter, skal du altså si noe?
