Det er lov å være blid

Utgivelsen av den nye samleplata The Daisy Age sendte meg inn i mitt eget klesskap her om dagen. Og jeg fant faktisk den gamle A Tribe Called Quest-T-skjorta mi langt der inne, utvasket og med krakelert trykk. Det slo meg også at det har rent en del vann i Hølandselva siden den gangen jeg spilte dette bandet absolutt hele tiden. Det var dem og noen andre, et basic utvalg, ikke noe utover det man forventer. Selvsagt inngikk også plata med det ikoniske coveret med den knallgule bakgrunnen og de fargesterke tusjstrek-blomstene, De La Souls 3 Feet High And Rising.

I de senere åra begynte jeg å bruke T-skjorta mye mindre, gjerne skjult under andre plagg eller bare hjemme. Noe skjedde. For å si det bibelsk: Jeg begynte å lure på om jeg kanskje sto og sa «sibbolet» der det var strenge forventninger om å kunne si «sjibbolet». Men mer om det snart.

LES OGSÅ: Åleskjær anbefaler Swans, jazz og Tor Ulven-konsert.

Optimisme

Det fine re-issue-selskapet ACE Records har fått den britiske musikkjournalisten og musikeren Bob Stanley, kjent fra blant annet bandet Saint Etienne, til å sette sammen en samler med i alt 20 låter fra like mange grupper. Felles for dem er at de tilhører en periode i hip-hopen, rundt tiårsskiftet mellom 80- og 90-tall, da man snakket opp-og-ned-og-opp-og-ned, da platene var fylt med skits og sample-biblioteket ble utvidet fra tradisjonelle soul-samples til også å omfatte TV-seriemusikk, pop, tull og tøys. Det dreide seg om sjangerfrihet, varme jazzvibber, sterke farger, løse klær, optimisme, moro og god stemning. En positiv, noen ganger nesten naiv energi, der man rappet om at man slett ikke skulle være noen stereotype!

Egenbeskrivelsen fra ACE Records unnskylder seg nesten: Kanskje var dette ikke en bevegelse i det hele tatt, bare så vidt et sammenhengende øyeblikk. Vi kan føye til at ingen av sporene på utgivelsen er vanskelige å finne, og det er ikke snakk om noe historisk «viktig» arkiv-gjennomlysning heller. Likevel vil jeg påstå at å kjøpe nye fargekassetter til printeren og kjøre ut dette på nytt nå er en liten genistrek, i akkurat rette tid.

LES OGSÅ: Nå er Aretha Franklins konsertfilm sett av over 30.000 i Norge. Importøren er overrasket.

Native Tongues

Long Island-gruppa De La Soul står bak uttrykket «D. A. I. S. Y. Age», («DA Inner Sound Y'all»). Coveret på den nye samlingen mimer også estetikken fra den allerede nevnte debuten 3 Feet High And Rising fra 1989. Vinylutgaven finnes i knæsj gul, selvsagt. Men er det å strekke det litt, å plassere enormt tekstlig rike og musikalsk innovative (og strengt tatt forskjellige) grupper under et slags smått psykedelisk barnehage-banner? De La Soul og New York-band som A Tribe Called Quest og Jungle Brothers sto jo i likhet med mange av de andre representerte artistene her, som Queen Latifah, britiske Monie Love og canadiske Dream Warriors, i et kollektiv av likesinnede, kalt Native Tongues. Hvorfor en etikett til?

Men intensjonen bak The Daisy Age kan umulig være å favne en slik bevegelse i sin helhet. Ei heller for eksempel å presentere det gylne øyeblikket i afro-amerikansk musikk da jazz møtte lyrisk orientert hip-hop, selv om det er felles for noen av de musikalske høydepunktene her, som A Tribe Called Quests «Bonita Applebum» (deres andre single, for øvrig) eller Digable Planets fantastiske «Where I'm From».

LES OGSÅ: Hvor ble det av den vanlige kristne sangen, arven etter Trygve Bjerkrheim? spør Ole Johannes Åleskjær.

Sjibbolet

Begrepet «sjibbolet» er gått inn i språkvitenskapen, men også til en viss grad i dagligtalen, for å beskrive en markør som umiddelbart viser om et menneske er utenfor eller innenfor. Uttrykket kommer fra da gileadittene stengte vadestedet over Jordan-elva for efraimitter som ville inn i Gilead. I Dommerne 12 står det om hvordan grenskontrollen ble utført: «Er du en efraimitt? Han svarte: Nei. Da sa de til ham: Si sjibbolet! Men han sa sibbolet, for han kunne ikke uttale det riktig».

Det er en hel del ting ved oss som automatisk avslører oss, og som vi ikke kommer unna, enten vi vil det eller ei. I den nevnte historien gjelder det liv og død, men følelsen av å stå der og si «sibbolet», og ikke kunne gjøre annet, er vel relevant i veldig mange situasjoner i livet.

Checkpoint Charlie

Det holder å tilbringe noen timer med å lese i diskusjonsforum og debattråder. Da vil man fort finne ut at en del av hip-hopens fans, kanskje spesielt her, langt unna New York, opererer med noe av den strengeste justisen som finnes i det moderne musikklivet. Det eneste som kanskje kan sammenlignes, er noe tilsvarende i den elektroniske klubbmusikken. Det er ikke bare å banke på døra, liksom. Det bør helst ikke være feil folk som liker. Og dette til tross for at mange av de opprinnelige utøverne helt fra starten i hip-hopen var uttalt inspirert av den samme kulturelle krysspollinasjonen som driver fram all annen interessant musikalsk nyvinning ellers.

Noe av The Daisy Ages største fortjeneste er derfor den skuldersenkende effekten som ligger i å coine et befriende begrep, og minne oss på en musikk som allerede i roten var generøs og lite proteksjonistisk, og ikke minst fordømt inspirerende og bra, til alles glede. Plutselig husker man igjen begeistringen som tross alt utløste det spontane t-skjortekjøpet den gangen. The Daisy Age er derfor blitt en av årets aller morsomste samleplater.