Den vriene toeren

Husker du hvor fengende ­musikksporet var? «Velg livet»-monologen, miksen av harsk ­humor, vemod og raseri. Narko­vrakene som overraskende nok ikke ble fremstilt som ofre, men sterke, selvstendige individer. Når kultklassikeren Trainspotting får sin oppfølger 20 år ­senere, er sjansen for at du blir like grepet ikke like stor. Film­viter og kurator ved Cinema­teket i Oslo, Kjell Runar Jenssen, ­påpeker at oppfølgerfilmen er en kunst få behersker.

– Hva må til for å lage en ­vellykket toer?

– Regissøren må først og fremst være genuint opptatt av universet skapt i eneren, slik at det ligger en form for kjærlighet i bunn. Du merker veldig lett når motivet kun er profitt. Det er for eksempel et dårlig tegn hvis ­regissøren ikke er med ­videre. Som publikummer ligger det nedfelt i oss at vi vil tilbake å oppleve mye av det samme, men samtidig ønsker vi noe nytt. Som regissør må man mestre denne motsetningen.

LES OGSÅ: Noen bifigurer er så morsomme at de får sin egen film.

Presser sitronen

Blant de ti mest sette filmene i fjor, var kun én basert på et originalt film­manuskript, mens fire av filmene var oppfølgere. Resten var basert på etablerte univers fra spill, ­bøker eller tegne­serier. ­Fordi filmproduksjon krever ­store investeringer, går produsenter for det sikre, som svært ofte ­viser seg å være filmfortellinger ­basert på allerede kjente historier, mener Guttorm Petter­sen, som er administrerende ­direktør for bransjeorganisasjonen Film og Kino.

– Dette gjør også at filmer som har vist seg å fungere ofte får oppfølgere, slik at man kan utnytte merkevaren eller presse sitronen til det ytterste. Spesielt barne- og familiefilmer, norske som utenlandske, baserer seg ofte på kjente figurer og materiale. Muligens fordi foreldre og besteforeldre dermed er ­lettere å nå. Det er jo som regel de som velger for barna, påpeker Petter­sen.

Mer av alt

En god toer bør inneholde en blanding av det trygge og etablerte, i tillegg til at man klarer å legge til en ekstra dimensjon og et forventningsmoment. Gjenkjennelsesfaktoren må være sterk, samtidig må det være mer av alt. Var det monstre i den første filmen, bør de være både flere og skumlere i oppfølgeren.

– Noe av problemet med ­toeren er at den ofte blir en gjenskapelse av første film, men der kjærligheten til historien har forsvunnet på veien. Terminator-filmene er et typisk eksempel på en film som blir plukket opp av et stort studio og mister sin glans. Eneren var lavbudsjett, men langt bedre, mener Kjell Runar Jenssen.

[ LES FILMANMELDELSER FRA VÅRT LAND HER ]

Tiden som går

At oppfølgerfilmer byr på en videreutvikling av karakterene er sjelden vare. I Casino Royale fra 2006 får riktignok James Bond spørsmål om drinken skal være «shaken or stirred», hvorpå han svarer «Do I look like I give a damn?». Noen dypere karakterutvikling byr han hverken på sjelelig ­eller mentalt. Filmene blir derimot båret frem av stadig mer spektakulære effekter.

– Men oppfølgerfilmer kan også bli svært gode, noen i kraft av at det nettopp har gått ­mange år siden forrige film. Filmene i Anja Breiens Hustruer-trilogi er laget med ti års mellomrom. Her er ønsket om å vende til­bake til det samme universet etter lang tid et av suksesskriteriene. Et ­annet eksempel er Richard ­ Linklaters Før Soloppgang-­trilogi, der skuespiller Ethan Hawke og Julie Delpy tar med mye fra sitt eget liv og utvikling, noe som er interessant i seg selv, påpeker Jenssen.

At filmbransjen byr på selv­ironi hører også med til ­film­historien.

– Det er en god vits i filmen Hjelp vi flyr II, der de springer gjennom flyplassen. Vi ser det henger noen plakater på veggene. På den ene står det Rocky 22 med en eldgammel Sylvester Stallone med skjegg og stokk. Slik gir filmen et lite stikk til seg selv.

Digi-tull

– Hvorfor når så få originale manuskript filmler­retet?

– Tidligere var tilgangen på film regulert av antall 35 mm-kopier, og mindre kinoer ­måtte vente til de store var ferdige med de ettertraktede filmene. I ­mellomtiden fylte de visnings­tiden med andre og kanskje ­sma­lere titler. Nå kan alle laste inn de ­digitale filmene på sine servere og på premieredagen kan alle vise filmen. Demokratisk, men det strømlinjeformer kinoene slik at alle viser de samme ­titlene. Mye er «blockbustere», som i stor grad også er opp­følgere, påpeker Jenssen.

Cinemateket har som en reak­sjon på dette startet serien ­Månedens film, hvor de plukker opp mye som ikke får vanlig norsk distribusjon.

– Ser man hva som går på ­norske kinoer er prosent­andelen originalmanus lavere i dag enn for 30 år siden. Det er en ­tankevekker.