Bøker

Den usikre Gud

Den som nå skal skrive om Gud, må forholde seg til usikkerheten om Gud. Marius Timmann Mjaaland har gjort det.

BOKESSAY: I dag betraktes Gud som en tvilsom hypotese, og ikke som det selvsagte utgangspunkt han var i tidligere tider. Evolusjonsteorien har i den alminnelige bevissthet erstattet troen på Gud som skaper, mens Holocaust har utfordret troen på en Gud som både er allmektig og god.

Den som skal skrive teologi, altså om Gud, må forholde seg til det. Det er over 70 år siden det ble utgitt en systematisk teologi på norsk. Når Marius Timmann Mjaaland nå har skrevet en slik bok, er det naturlig at usikkerheten om Gud blir et viktig tema.

Grunnsannhetene

Mjaalands systematiske teologi er ikke et teologisk system. I stedet for å bygge en slik samlet teori har han – inspirert av Martin Luther – skrevet om de viktigste stedene i teologien: Skapelse, inkarnasjon, synd og frelse, oppstandelse og gjenkomst. Med andre ord det grunnleggende i kristen tro.

De siste årene har dette druknet i debatter om homofili, ekteskap og kirkeordning. Men kan de kristne grunnsannheter bestå om de ikke blir drøftet på nytt av hver generasjon?

Dette er ikke en anmeldelse, av den enkle grunn at jeg ikke har den teologiske og filosofiske skolering som skal til for en faglig vurdering av verket. Men jeg kan si noe om hvilke impulser denne boken gir meg når det gjelder hvordan vi kan tale om Gud i dagens virkelighet.

###

Skaperen. Gud som skaper er ikke et problem, men tvert om et avgjørende premiss i Mjaalands teologi.

– Det viser seg at den teologiske forståelsen av Gud som skaper utgjør en signifikant forskjell på hvordan en oppfatter verden og det skapte liv, skriver han. Og dermed går han rett på en konfrontasjon med Richard Dawkins, som representant for dem som mener at gudstroen ikke er mulig i lys av naturvitenskapen.

Hele debatten om Guds eksistens er preget av at man har ytterst vage forestillinger om hva det i så fall er som eksisterer, skriver Mjaaland, og definerer Gud slik: «Gud er navnet på den relasjon som i grunnleggende forstand bestemmer ens selvforhold og ens forhold til andre».

Bibelens skapertro er basert på tillit til Gud, til hans omsorg som gir seg uttrykk i at han opprettholder livet. Vår eksistens er avhengig av ham, men selv eksisterer han ikke slik som tingene i denne verden.

Mot Dawkins

Dermed er det gudsbegrepet Dawkins og andre nyateister opererer med, et helt annet enn Bibelens. Mjaaland synes at å snakke med Dawkins er som å snakke med et barn i trassalderen som har satt seg noe i hodet: At «Gud skaper verden» er en naturvitenskapelig hypotese som skal bekreftes eller avkreftes.

Så er det heller ikke gudstroen som er det primære for Dawkins, mener Mjaaland. Han har et annet prosjekt, nemlig å få tatt vekk grunnen for at samfunnet skal holde seg med slike verdier som menneskelivets ukrenkelighet.

– Dawkins mener frigjøringen av mennesket innebærer at en selv kan avslutte livet når en ønsker det, og avslutte det for andre dersom det er til samfunnets beste. Dette er Dawkins eskatologiske forventning om en bedre fremtid, skriver Maaland.

Allmakten

I denne boken møter vi altså en Gud som ikke trenger å få sin eksistens bevist. Gud er uendelig, og dermed i siste instans ubegripelig.

Men hva med Guds allmakt? Kan Gud være både god og allmektig? Etter Holocaust har dette spørsmålet fått mange til å mene at vi enten må kvitte oss med Gud, eller med forestillingen om Guds allmakt.

Mange teologer tegner derfor bildet av en svak Gud, en Gud som står sammen med oss i lidelse og avmakt. Mjaaland synes det blir for enkelt.

– Vårt bilde av Gud har en merkverdig tendens til å bli et speilbilde av oss, skriver han - og det gjelder også når Gud blir forstått som like avmektig som oss.

Det kristne gudsbildet viser oss både en allmektig Far, himmelens og jordens skaper, og Gud inkarnert i Sønnen, som lider og dør i total avmektighet.

– Det er en differens i Gud, som motsetter seg identitetens sammenfall: Guds makt utspiller seg i spennet mellom makt og avmakt, skriver Mjaaland.

Han gjør dermed treenigheten til nøkkelen til allmaktsproblemet: Den kristne henvender seg i bønnen både til den mektige Faderen og den avmektige Sønnen i Den hellige ånd.

– Man oppgir narsissismen og overgir seg til en makt man ikke kjenner rekkevidden av, i tillit til at det også er en god makt, skriver han.

Den glemte synden

Å forholde seg til Gud er dermed et tillitsforhold til ham som gir og opprettholder livet. Å se livet som en gave er bestemmende for hvordan vi forholder oss til livet - både vårt eget og andres liv.

Her er det vi ofte svikter. Og dermed kommer begrepet synd inn. Men synd er et ord som nesten har forsvunnet fra vokabularet i vår del av verden.

– Den virkeligheten som da forsvinner, handler i første rekke om selverkjennelse, i andre rekke om gudserkjennelse, skriver Mjaaland, som selv omtaler synden som en positiv kategori.

– Det er den som muliggjør menneskets selvbevissthet, det er faktisk synden som skiller menneskene fra dyrene. Det er den som ansvarliggjør mennesket og gjør det i stand til å påta seg skyld – et adelsmerke ved mennesket, skriver han. Syndens makt overvinnes ved at den erkjennes og anerkjennes som virkelig.

– Nettopp i erkjennelsen av at en bærer mørket i kroppen, i forstanden, i sjelen og i hjertet ligger muligheten for å søke tilgivelse og fred, sier Mjaaland. Altså å finne frelse.

Frelse

Frelsen synes å ha mistet sin relevans i takt med at syndsbegrepet har forsvunnet ut, påpeker Mjaaland. Men skylden over Den andre er en opprinnelig skyld som aldri kan gi slipp på oss.

– Den hører til vår verdighet som menneske. En kan ikke oppgi ansvaret for sin neste uten å oppgi sin verdighet, uten å miste seg selv, skriver han.

Det er dette han kaller Avstanden. Avstanden dømmer oss og holder oss ansvarlige - men det er en dom uten nåde. Derfor trenger vi en Gud som også kan romme avstanden. Og derfor er det utenkelig å oppgi forsoningslæren.

Forsoningslæren finnes historisk sett i tre versjoner. I vår tid er den subjektive, som legger vekten på Guds kjærlighet og vår respons mer enn på Guds vrede, blitt enerådende. Det er Mjaaland kritisk til. Han mener den blir for selvsentrert og sentimental.

– Avstanden mellom Gud og mennesker lar seg ikke lukke av gode og vennlige tanker og intensjoner. Avstanden mellom Gud og mennesker er nettopp u-endelig, og derfor er dommen over mennesket uten nåde når det feller dom over seg selv, skriver Mjaaland.

Sonofferet. Det er derfor vi trenger Kristi stedfortredelse. Men at Kristus gikk inn i gudsforlattheten, betyr ikke at vi slipper å være i den.

– Tvert imot er gudsforlattheten et sted som hver og en skal møte, å være forlatt av Gud enten en så søker Gud eller ikke. Avstanden skal ramme oss med sin vrede, skriver han - men den bærer også i seg løftet om å få stå uten skyld.

Det er sonofferet som gjør dette mulig, og Mjaaland legger vekt på nattverden som forsoningens sted.

– Det er i det øyeblikket tilgivelsen finner sted, blir tatt imot, at jeget også kan overgi seg til Den andre som møter en i substitusjonens mysterium. En overgivelse til den som trer inn i selvets sted, skriver han.

Konservativ postmodernist

Dette sitatet illustrerer den blandingen av filosofi, teologisk tenkning og mystisisme som preger Mjaalands framstilling. Som en teolog fra en ny generasjon framstår han - kanskje overraskende - som en klassisk konservativ teolog. Samtidig bærer han med seg postmodernitetens vilje til dekonstruksjon.

Selv om boken er krevende, ville det vært velgjørende om vi fikk en samtale og debatt om slike grunnleggende spørsmål, både de jeg har berørt i denne artikkelen, og de som jeg ikke har tatt med.

Les mer om mer disse temaene:

Erling Rimehaug

Erling Rimehaug

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Bøker