Den store julegleden
I sine stormaktsdager var juleheftene en langstrakt, godviljens hånd inn i de tusen julehjem. Det handlet om dannelse.
Det Norske Misjonsselskaps julehefte var av de stasligste og største, med preget forside og engler i ekstase. Juleheftene kunne gå i opplag godt på over 100.000. – De var et dannelsesprosjekt, skriver Olav Egil Aune. Dette heftet kom ut julen 1925 og blegjenfunnet av vår kommentator på et loppemarked rett før årets advent ble innledet.Foto: Bård Bøe
Bård Bøe
Vi lengter så inderlig tilbake til den julen som var. Mye var kan hende bedre før, men ingen ting som julen – fred, ro, juleevangelium i hver krok, i «dannede» familier var det ingen som rekte rundt i nabolaget og forstyrret førstedagsfreden, ingen gjorde noe som helst annet enn å tenke over at Frelseren var født og at nye muligheter lå på lur. Mens nå (sier ordenspolitiet) aner bare fem av ti som blir spurt på gaten hvorfor vi feirer jul, det er ikke «kristen julepynt» å få kjøpt på supermarkedet og lommeboka har tatt oss igjen på oppløpssiden – alt samlet rundt den uheldige treenighet pop, pjatt og penger.
Redelighetens navn
Mens verden går fremover, lengter vi bakover. Det er en naturgitt evne. Lengter vi langt nok, oppdager vi at oldkirken – altså vi, dens etterkommere – valgte å la feiringen av Jesu fødsel ri på ryggen av hedenske solvervfester. Ikke så morsomt å tenke på, vil noen si – men i redelighets navn. All forandring av betydning går for seg slik.
Bestill abonnement her
KJØP