For andre gang på noen måneder, har et samfunnsanliggende påvirket boksalget – det er nå én ting – viktigere er hvordan det har spilt inn på hvilke bøker som har fått påvirke oss. Som følge av koronapandemien vendte mange seg til litterære klassikere om sykdom og smitte. Plutselig var Boccaccio, Camus og Shakespeare relevante, eller Sigrid Undset for den del, alle skrev om hvordan mennesker før oss har taklet å leve med sykdom og smittefare, isolasjon og død. De siste par ukene har mange vendt seg mot litteratur som har kunnet fordype og utfylle overskriftene og slagordene som har blitt ropt i demonstrasjoner knyttet til Black Lives Matter-bevegelsen.

For bak de tre ordene «I can’t breathe» – George Floyds siste ord som har blitt et kollektivt rop, ligger det et vell av erfaring.

Synger Amerika

Den siste uka har jeg lest Langston Hughes novellesamling The Ways of White Folks (1934). Hughes hadde en enorm produksjon som forfatter, men er kanskje aller mest kjent som poet. Diktene hans knytter seg til tradisjonen etter Walt Whitman. «I, too, sing America», skriver Hughes. Slik markerte han seg som individ, som svart, som en stemme i et helt kor av andre stemmer som sammen utgjør et folk.

I novellesamlingen viser Hughes med humor og brodd hvordan rasisme kan se ut i det USA han kjente. Formene er mange, og ved enkle fortellinger viser han fram det som vi i dag har avanserte begreper for. Et eksempel er «interseksjonalitet», et ord som skal innsirkle hvordan forskjellige sosiale kategorier, som for eksempel kjønn, legning og etnisitet, påvirker hverandre. Hughes skriver for eksempel uredd om ulovlig abort og det å oppdra en hvit families barn som svart kvinne. Han skriver også om fetisjering av den svarte kroppen, hvordan den har blitt objektifisert og tilegnet spesielle egenskaper – på en måte som minner om den uhyggelige og smarte skrekkfilmen Get out fra 2017.

Munnen full av blod

Novellen «Home» handler om fiolinisten som kommer hjem til småbyen i Missouri der han vokste opp, etter mange år i Europa. Han blir møtt med ufordekt rasisme. Til slutt ligger han skambanket på gata. «He began to choke on the blood in his mouth,» sier fortelleren nøkternt. Dette er en av bakgrunnsfortellingene som bevisst eller ubevisst klinger med når vi gjentar George Floyds ord «I can’t breathe»: Vi vet at han snakket for flere. Vi hører det også i minnetalen Toni Morrison skrev etter 11. september 2001: «Speaking for the broken and the dead is too difficult for a mouth full of blood.»

Les anmeldelse av Toni Morrisons essaysamling Mouth Full of Blood her

Å snakke for de knuste, de undertrykte, for ofrene er for vanskelig for en munn som allerede er full av blod. I Floyds siste ord, ligger et hav av mening, deriblant denne: Jeg kan ikke snakke, jeg kan ikke fortelle. Dette er kanskje noe av grunnproblemet i all maktkamp, at den som undertrykkes ikke får komme til orde. I dette tilfellet, som i Langston Hughes novelle, er ikke forstummelsen metaforisk, men et fysisk faktum. Et menneske blir bokstavelig talt bragt til taushet gjennom vold. Det er derfor litteraturen er viktig når de politiske kampene raser. Hvis noe skulle forsvinne i slagordene og bruset fra folkemengden, er bøkene der til å gi oss bakgrunnshistoriene. De lar oss høre stemmene som har sunget samfunnet fram og forhåpentligvis kan forandre det. Vi trenger flere av dem.

Per Eriksen anmelder: – Alle vil ha nytte av å reflektere over religionsdialogen til Nordhaug