Den ­nødvendige varsleren

Det er ikke utgitt mange­ bøker på norsk der skytset mot enkeltpersoner og øvrighet er sterkere enn i Fremme rett og hindre urett. Forfatteren fremlegger overbevisende indisier på at det finnes utbredt korrupsjon i dette landet, noe også Eva Joly har opplyst oss om.

Den uformelle makta

Breirems beskrivelser av det norske rettssystemet ligner mer på nærværet til en Jens Bjørneboe enn selvattesteringene fra retts­elitens festtalere. Transparency International Norge, som driver koalisjonsbygging mot korrupsjon, kommer ikke heldig fra det i kapittelet «Korrupsjon og beslektede fenomener». Det gjør heller ikke noen norske statsselskaper, en tidligere biskop og en stortingsrepresentant.

Kommunestyrer og bispedømmeråd får så kamuflasjehattene­ passer. Saken fra Flesberg kommune der en menighetsråds­sekretær blir usaklig oppsagt kan bli stående som eksempelet på hvordan uformell makt er navnet på varslerens usynlige fiende.

LEST DENNE? Et grep om pressens nakke

Varsleren Martin Luther

Kapittelet «Varsling» gir en sporadisk, men leseverdig innføring i varslingens historie der Martin Luther utnevnes til historiens første varsler, med en kirkedannelse og en 30-årskrig som resultat. I «En varslersak» fremstiller Breirem den drøye historien om hvordan en Nav-ansatt trakasseres, men disposisjonen av stoffet virker her både rotete og ufokusert. Pressens manglende interesse for varslingsinstituttet­ gir hun flere eksempler på. ­Alternativt kan en spørre seg om korrupsjonen stikker så dypt at selv journalister bøyer hodet for trusler om represalier. Hun tar også for seg landssvikoppgjøret, og juridifiseringen av politikken er et sentralt premiss i hennes grundige oppgjør med navngitte og navnløse maktmisbrukere.

Dårlig rolleforståelse

Igjen, hvorfor er det en tidligere direktør og nåværende advokat som kjenner behovet for rettferd så sterkt at hun vil risikere et omfattende oppgjør med to tidligere statsministre, en tidligere statsministerkone, med fremtredende lagdommere og dommere, samt noen av landets mektigste næringslivsledere og pressefolk?

Sannhetsproblemet oppstår der aktørene ikke lenger kan eller vil skille mellom intensjonen med en handling og selve handlingen. Er det da behovet for dekkoperasjoner og sammensvergelser gjør seg gjeldende? Påfallende mange av Breirems skurker ser ut til å identifisere seg med sin rolle fremfor å kunne vurdere sine handlinger. Det kalles i beste fall dårlig rolleforståelse. Identifikasjonen mellom intensjon og handling blir aldri så sterk som når vår sosiale eller yrkesmessige posisjon er truet. Breirems varslertokt har vært truende for mange.

Retorisk mot

Det siste kapittelet, «Palassrevolusjonen», avdekker slike gruppemekanismer i rikt monn. Her beskriver Breirem gjengjeldelser etter varsling og de indresekretoriske tilstandene i Borgarting lagmannsrett. Hun viser retorisk mot, selv om slagferdigheten av og til går ut over presisjonen. Forfatteren slår om seg med referanser til Machiavelli, gamle franske konger og nye Peer Gynt’er.

Karakteristikkene av lagrettens dommere, personale, fagforeningsfolk og advokater er bramfrie og på grensen til det usaklige, og ingen får så mye verbal juling som VG. Ironi er et av forfatterens kjæreste våpen, og faktabaserte generaliseringer hennes mest virksomme metode. Dessverre skjer det en glipp tidlig i dette kapittelet når hun lar sin ektemann forhåndsanalysere personalet på den nye arbeidsplassen sin. Dette virker ikke akkurat åndfullt, slik hun skriver, men fordomsfullt.

LES MER: – Svekker samfunnet og åpner for korrupsjon

Sterke anklager

Når jeg i hovedsak får tillit til sannhetsgehalten i saksfremstillingene er det fordi Breirem evner å gi sine sterke anklager en mange­fasettert kontekst. Altså ikke bare en mengde data og fakta, men informasjoner som er gestaltet i form av miljøbeskrivelser, personanalyser og detaljobservasjoner, det siste av det slaget som maktpersoner gjerne vil stemple «kverulantisk», for å svekke anklagene.

Bokens svakheter til tross, Breirem har utviklet en kritisk tenkemåte som tilhører en stolt litterær tradisjon. Avviklingen av juryordningen er et avgjørende symptom på tilstandene i det hun kaller «Den juridiske stat», og dermed på en dypere samfunnsendring.

Hvis bare en brøkdel av forfatterens vitnesbyrd fra øverste nivå i det norske samfunnet kan sannsynliggjøres, er det grunn til å mobilisere en hær av varslere. I ytringsfrihetens navn blir det også et verdighetsspørsmål at forfattere som Kari Breirem ikke blir stående alene.

---

Bok: Sakprosa

• Kari Breirem
• Fremme rett og hindre urett
• Solum forlag

---