Kultur

Den første økofilosofen

Fredag er det 50 år siden Albert Schweitzer døde. Legen, filosofen, teologen, musikeren og fredsprisvinneren har satt dype spor i vår kulturhistorie.

– Som økofilosof var Albert Schweitzer ekstremt tidlig ute. Han reiste økofilosofiske problemstillinger femti år før begrepet ble tatt i bruk, sier professor i medisinsk etikk, Jan Helge Solbakk.

Søndag kveld holder Solbakk foredrag om Schweitzers tanker og virke i Sofienberg kirke, ledsaget av orgelmusikk han hadde et nært forhold til, spilt av organist Halgeir Schiager.

– Ærefrykt for livet var et motto for Schweitzer. Han påpekte at hvis man tenkte etikken filosofisk til ende – ville man ende opp med at moralsk sett har alle livsformer samme verdi. Alle vesener har den samme iboende vilje til å leve – og overleve. Innenfor dette systemet av lengtende og kjempende livsviljer er mennesket det eneste vesenet som er i stand til å skjønne dette, noe som setter oss i en unik maktposisjon – og gir oss et ekstra stort moralsk ansvar, sier Solbakk.

Se tidslinje over Schweitzer liv nederst i saken.

LES OGSÅ: Kjetil Lillesæter tar over som programleder for Salmer til alle tider 

Overleve

Schweitzers tanker påpekte at mennesket, i likhet med andre vesener, må utfolde sine liv på bekostning av andre for å overleve.

– Han kaller det naturens fryktelige, indre splid. Vi mennesker, som alle levende vesener, må ha mat for å overleve, det fører til at vi konsumerer andre livsformer. Naturen er ikke bare fred og harmoni, den er i minst like stor grad å betrakte som et tragisk teater, forteller Solbakk.

Ett eksempel på hans økofilosofiske tenkning kommer til orde i historien om bonden som må slå gresset for å overleve, men på vei hjem etter dagens arbeid kan han la være å rive opp en blomst han ser i veikanten for å lukte på den.

– Mennesket er selv en del av naturens tragiske skuespill, men vi kan med våre liv minske konsekvensene av denne spliden, hevdet Schweitzer. Ved å unnlate å drepe liv vi kan unnlate å ødelegge. Hvorfor naturen, inkludert mennesket, er underlagt denne fryktelige lov, vil alltid forbli en gåte, sa Schweitzer.

LES OGSÅ: Bruker Bibelen til å utvikle ny språkteknologi

Verdens undergang

I sin tid ble Albert Schweitzer gjenstand for massiv kritikk fra nær sagt alle fløyer innen kirken. Ikke fordi han gjenoppdaget eskatologien (læren om verdens undergang) i Det nye testamente, men fordi han hevdet at troen på verdens nær forestående undergang var det mest sentrale i Jesu forkynnelese. Men dette betydde at Jesus hadde tatt fundamentalt feil. Og utfordringen for kirken, i følge Schweitzer, var nettopp å søke å komme til rette gjøre med en feilbarlig Jesus. Solbakk tror at det nettopp var Schweitzers arbeid med endetidsforestillingene i Det nye testamente som gjorde at han som en av de aller første fikk øynene opp for at hvis vi lever videre slik vi gjør (eller gjorde allerede den gangen), vil vi ødelegge grunnlaget for et hvert liv på kloden vår.

For hundre år siden var det høyst radikalt å hevde at vi ikke kan reise et moralsk forsvar for at mennesket skal ha forrang i forhold til andre skapninger, sier Solbakk. – Alle skapninger på denne jord er innvevd i et skjebnefellesskap.

På CIAs svarteliste

Schweitzers eskatologiske sensitivitet ga seg senere utslag i hans motstand mot utviklingen av atomvåpen.

– Her så han de teknologiske mulighetene som faktisk kunne realisere verdens undergang. Trusselen om atomkrig ble for Schweitzer en slags oppfyllelse av Jesu Paulus’ forkynnelse om endetiden, sier Solbakk.

På slutten av sitt liv ba Albert Einstein ham om å engasjere seg, og noen av talene om atomvåpentrusselen ble faktisk kringkastet fra Oslo, allerede i 1957. Hans anti-atomvåpen-engasjement førte til at han ble svartelistet og forsøkt skandalisert av CIA.

– Han var svært skeptisk til å blande seg inn i politikk, men her gjorde han det fordi han så den reelle faren i atomtrusselen, sier Solbakk som i likhet med Schweitzer er utdannet lege og teolog og har en doktorgrad i filosofi.

– Jeg studerte teologi for kunne forstå helheten i hans akademisk og filosofiske verden, forteller Solbakk som satt et helt år i Schweitzers hjem i Alsace for å skrive sin avhandling om hans teologi.

LES OGSÅ: Storfilm om profeten Muhammed skal endre islams image

Elev av Widor

Albert Schweitzer var også organist og musikolog. Han skrev blant annet ett av standardverkene om Johann Sebastian Bach, og samlet fulle hus som organist. Det finnes en rekke opptak av hans orgelspill, som fortsatt er tilgjengelige.

– Han spilte rolig og behersket, i en litt langsom stil, men med stor innlevelse. Han konserterte for fulle hus, men etter hvert ble han jo mer berømt for andre ting enn sitt orgelspill, sier Schiager.

Schweitzer var elev av den store orgelkomponisten Charles Marie Widor i St. Sulpice-kirken i Paris, der han fikk spille på ett av verdens største orgler.

– Hans Bach-kjennskap influerte Widor, og Schweitzer utviklet også sin egen orgel-filosofi og ble mye brukt som konsulent. Orglene i både Oslo og Stavanger domkirke var inspirert av Schweitzers orgeltenkning, forteller Halgeir Schiager som spiller musikk av Bach og Cesar Franck under markeringen søndag.

Les mer om mer disse temaene:

Lars O. Flydal

Lars O. Flydal

Lars O. Flydal har i mange år vært journalist og fotograf i Vårt Land, og har dekket både kultur- og kirkeliv.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kultur