De siste sangevangelistene

Siden starten i 1974 har Marit­ Stokken og Irene Krokeide ­Alnes sunget og vitnet på bedehus fra Lindesnes i sør til Honningsvåg i nord. Snart er det bibelcamp på Justøy og i Lyngdal. Med seg i ­bagasjen har de sitt 20. album, Der roser aldri dør. Hverken ­melodiene eller tekstene har forandret seg nevneverdig. Kanskje er det litt mer countrysnert på bekostning av lett valsetakt, som for eksempel i «Under og mirakel».

– Vi har sett at Guds ord virker gjennom det vi gjør, både overfor yngre og eldre tilhørere. Enkle melodier til direkte tekster om evangeliet og livet som kristen, trengs mer enn noen gang nå som bibelkunnskapen er blitt mye dårligere hos folk. Jeg skulle­ gjerne sett at flere unge sang ­tydelig om Jesus, for det trengs, sier Irene Krokeide Alnes.

LES MER: En himmel av vinyl

Totalt forandret

Første gang hun traff Marit Stokken for 42 år siden, fant de fort tonen som forkynnere. Det musikalske var ikke noe tema. Snart fikk de ­likevel det Irene kaller «den ­musikalske nådegaven».

– I starten var ikke alle like begeistret for sangen vår. «Kyss katten for noko skrammel», sa en møtedeltaker til oss. Vi opplevde likevel en kraft i det vi formidlet som var større enn sangene. Gud ga oss en utrustning som Han skal ha æren for. Vi er fremdeles inspirert av dyktige sangevangelister som Egil & Arne, Curt & Roland og Sødalstrioen.

62-åringen fra Godøya hevder det åndelige landskapet i dag har forandret seg radikalt.

– Jeg tror det startet da kristendom som fag ble tatt ut av skolen. Mye bibelkunnskap ble borte. Mange mistet frimodigheten til å forkynne evangeliet. Det var en medvirkende årsak til at færre ble omvendt. De store vekkelsene ble borte sammen med møteaksjonene, men vi fikk desto mer forsamlingsbygging.

LES MER: Få artister lar tro være synlig

Ånden kan bli borte

Med det siste kom også den moderne lovsangen.

– Jeg er ikke i tvil om at Gud kan virke igjennom slik lovsang. Uansett sjanger, vil jeg si at hvis budskapet blir borte i musikk og bråkete effekter, kan ånden lett bli borte også. Det tror jeg kan gi vanskelige kår for vekkelse.

– Kan tekstene du og Marit synger bli for naive?

– I så fall er Guds ord naivt.

LES OGSÅ: – Bedehusmusikken er mitt musikalske morsmål, sier jazzsanger

Hun mener ikke at alt var så mye bedre før med de gamle musikk­foreningene.

– Men jeg savner tiden hvor halve menigheten gikk opp på plattformen for å prise Herren i ord og toner.

Marit & Irenes sanger handler gjerne om himmelen.

– Det er viktig for oss å formidle et himmelsk håp. Men vi har enda flere sanger om hvordan ­Jesus gir oss kraft og nåde til å leve under prøvelsene her på jorda.­ Fremdeles synger vi også at livet har to utganger. Det handler om å ta Bibelen på alvor.

Ville valgt bedehuset

Irene­ Krokeide Alnes mener Arne Pareli­ Pedersen er en av dem som kan føre tradisjonen videre.

– Han synger Guds Ord med en forunderlig kraft. Vi tror fortsatt på vekkelse, og at nye sangevangelister vil føre arven videre.

Pareli Pedersen er en ny stjerne på den norske sangerhimmelen, men synger like gjerne på bedehuset som på operaen.

25 år gamle Arne Pareli­ ­Pedersen fra Bergen synger Franz Scuberts «Die Winterreise» den ene dagen, og bedehussanger den andre. I sommer skal han synge med Marit & Irene.

– Heldigvis er det ikke lenger noe enten eller når det gjelder dette, slik det var for Einar Ekberg og Gunstein Draugedalen. Skulle jeg likevel måtte velge mellom operasalen og bede­huset, er jeg ikke i tvil om at jeg ville valgt det siste. Det sitter i ryggmarken, sier Pedersen som nylig ble tilsatt som pastor i ­Bergen Indremisjon.

LES MER: Nostalgibølge gir nytt liv til bedehusene

Løft

Allerede som femåring reiste han rundt på sykehus og eldresentre for å synge bedehussanger. Pastoren i menigheten foreldrene tilhørte hadde spilt inn musikken på kassett.

– Moren min passet på meg. Jeg husker jeg likte å synge disse sangene. Det gjør jeg fremdeles. Evangeliet er viktigst, uansett.

– Er enkel bedehusmusikk ­utfordrende nok?

– Ja. Det er mange flotte melodier, og jeg ønsker å prege dem. Slik Ekberg og Draugedalen også har gjort. For meg er også country- og bluegrassmusikken som ligger i røttene til bedehus­musikken, viktig, sier Pedersen.

– Er bedehusmusikk bedre enn moderne lovsang?

– Tekstlig gir det meg mer, men det er blitt stadig flinkere folk i lovsangsmusikken også.

– Kommer det yngre folk når du synger på bedehusene?

– Det er flest over 50 år.

LES MER: Kjører trygt mellom bar og bedehus

Gunstein Draugedalen debuterte med Jeg følger min frelser som 16-åring.

Utdøende rase

Gunstein Draugedalen (69) startet som sang­evangelist da han var 15 år. Noen år senere fikk han fenomenale kritikker i de største avisene for sin sangdebut i Aulaen i Oslo. Likevel sluttet han aldri å synge bedehussanger, selv om også det klassiske repertoaret, viser og salmer har stått på repertoaret. Nå frykter han at sangevangelister­ er en utdøende rase.

– For meg har de evangeliske sangene alltid vært viktige. Mange hyggelige tilbakemeldinger, har rørt meg dypt. Men mye er blitt annerledes. Vi har jo ikke vekkelser lenger, og jeg vet ikke om det er så mange som vil ha det heller. Det er blitt færre arenaer for bedehussangerne. Det er synd, sier Gunstein Draugedalen.

LES OGSÅ: NRK-programleder: – Min plikt å ta vare på bedehussang