De glemte rusofrene

I Unni Ranheims bok forteller mødre, fedre, voksne barn, besteforeldre, søsken og venner til rusavhengige om sykdom, kjærlighet, sorg, utholdenhet, tyveri, løgn, svik, skam – og torpedoer som kommer på døra.

I tillegg til å belyse belastningene til de pårørende, ønsker Ranheim å få fram hva denne gruppen har gjort for å forbedre egen livssituasjon, midt oppi alt det vanskelige og smertefulle.

– Hensikten er å gi pårørende håp og styrke. Gjøre dem i stand til å være bedre pårørende for sine kjære, og bedre ta vare på seg selv. Situasjonen deres kan være en enorm belastning. Hos rusavhengige styrer nemlig rusen alt, også personligheten deres.

LES OGSÅ: Regjeringen lovet rusmilliarder innen utgangen av 2020. Blå Kors frykter at målet ikke nås med statsbudsjettet.

Var blank

Merete Almås har vært medforfatter i boka. Også i bloggen sin har hun stått fram offentlig som søsteren til en rusavhengig, og hvilke prøvelser og utfordringer det har medført. Unni Ranheim traff Merete første gang i 2001, i forbindelse med en bokutgivelse om ungdom, død og sorg. Siden har de holdt kontakten.

– Jeg var helt blank når det gjaldt hvordan pårørende til rusavhengige hadde det. Historien til Merete, og andre i tilsvarende situasjon som jeg har truffet, ble en veldig bratt læringskurve. Samfunnets holdning er jo at det er den rusavhengige det er synd på, og som trenger hjelp. Dette må uansett ikke gå på bekostning av alle de pårørende, som også får store problemer, sier Unni Ranheim.

LES OGSÅ: Mange tidligere rusmisbrukere føler seg ikke inkludert i Kristen-Norge.

Skam og ensomhet

Merete Almås skriver i bloggen sin at hun har valgt å være åpen om følelsene og opplevelsene, fordi hun ønsker større forståelse for hvordan pårørende i hennes situasjon har det.

– Samtidig ønsker jeg å nå ut til dem som ikke tror at det fins andre som har det som dem. Jeg ønsker også å vise at jeg har et bra liv, og at det er mulig å få det bedre - selv om det kan se veldig svart ut i perioder.

Unni Ranheim sier til Vårt Land at det i gjennomsnitt er seks-sju pårørende som blir berørt når en i familien blir rusavhengig. I samtaler med folk, hvor de fleste ønsker å være anonyme, har hun merket seg at ord som skam og ensomhet går igjen.

– Mange orker rett og slett ikke å snakke om dette. Jeg har hørt historier om pårørende som kommer trøtte og for sent på jobben, uten at de tør å fortelle sjefen sin at det er fordi de har gått ute om natta og lett etter et barn, en bror eller en søster.

– Hvorfor er de redde for å være åpne rundt dette?

– De har vel, slik holdningen lenge har vært i samfunnet, fått høre at det ikke er dem det er synd på, men rusofferet. For pårørende er dette ofte også ofte skambelagt, derfor velger de å tie om det. Det kan igjen føre til ensomhet. I enkelte tilfeller gis også pårørende det inntrykket at det er deres skyld. Derfor har dette vært et skjult, ja tildekket, problem altfor lenge, sier Unni Ranheim.