De djevelsk musikalske skremslene

Oslo World Music Festival har i år et spesielt fokus på joik. Festivalen som starter i morgen og avsluttes neste søndag, har invitert et titall mannlige og kvinnelige joikere. Flere er vokst opp i læstadianske miljøer hvor sangen deres, men også flere andre instrumenter, er blitt kalt djevelens redskap. Det gjelder ikke bare hos læstadianere.

– Jeg elsker joik, og jeg kunne ikke greid meg uten. I min læstadianske familie var joik greit, men det var ikke tilfelle i alle familier i hjembygda mi. En ting var at misjonærer lærte oss at joik var synd. Noe annet var det at den norske stat brukte kristendommen som et femte våpen for å utslette hele samekulturen, sier Sara Marielle Gaup.

LES MER: Advart mot å plystre etter djevelen

Respekterer de eldre

Sammen med flere andre samiske joikere, holder artisten fra Kautokeino under Oslo World Music Festival en minnekonsert for joikeren Inga Juuso som døde i 2014. Gaup tror den fremdeles rådende motstanden blant læstadianere mot joik, men også andre instrumenter, er et godt eksempel på hvordan religion kan bli brukt for å kunne få kontroll på et folk.

– Samtidig som kristendommen ble tvunget på samene, ble det også stor tilgang på alkohol. Det skapte et stort følelsesmessig spenn, og ble brukt strategisk for å skape frustrasjon og avstand mellom folk. Den offentlige fornorskningspolitikken som Norge hadde, førte også til stor motstand mot folket mitt fra nordmenn, akkurat slik staten håpet på, sier joikeren.

Hun kunne aldri tenke seg å joike i en kirke hvor læstadianere som tar avstand fra musikkformen hennes befinner seg.

– Selv om jeg ikke selv tror at joik er synd, har jeg tatt med meg det jeg tidlig lærte hjemme; at eldre kan bli lei seg hvis de hører joik. Jeg respekterer at eldre læstadianere ofte har et annet syn på dette enn oss yngre. At nordmenn har sagt de heller ikke liker joik, har derimot ikke med religion, men rasefordommer å gjøre. Dét tar jeg ikke hensyn til, derfor har jeg joiket i ikke-læstadianske kirker som for eksempel Sør-Sápmi når jeg er blitt invitert.

Sara Marielle Gaup sier farmoren hennes joiket barnejoiker, som blant flere læstadianere ble regnet som en mindre farlig form.

– Faren min fikk inn joik med morsmelka. Men da han gikk på internatskole, var det forbudt. Han har fortalt at de var flere elever som gikk ut i skogen for å joike, ulovlig og spennende som det var.

LES MER: Vil ikke leve opp til de mørke mytene

Feler på bålet

Det er ikke bare joiken som gjennom tidene er blitt beskyldt for å romme demoniske krefter. I enkelte kristne miljøer har til og med fløytister fått sitt djevelske pass påskrevet. Ofte med referanse til Matteus 9, 23-24, hvor Jesus da han i synagogeforstanderens hus så fløytespillerne og den larmende hopen, og sa «gå bort!».

Den italienske fiolinisten Niccoló Paganini (1782-1840) var kjent for sin store dyktighet, men også for å spille med en iver og galskap som gjorde at han allerede midt i konserten bare hadde g-strengen igjen på instrumentet. Likevel fullførte han konserten, med det flere oppfattet som en diabolsk kraft. Ryktene begynte å gå; om at han hadde byttet sjelen mot musikktalentet med djevelen selv.

Felespilleren Hallvard T. Bjørgum jobber for tiden med en bok om folkemusikernes kamp mot kirkens og kristenfundamentalistenes fordømmelse av musikken deres. Bjørgum har etterlyst en offisiell unnskyldning fra kirken.

Bjørgum minner om at lekmannsbevegelsen etter Hans Nielsen Hauge var innbitte motstandere av folkemusikken.

– En gang samlet 17 felespillere fra Nissedal seg for å kaste de syndige instrumentene sine på bålet. Og det anstrengte synet på fela holdt seg lenge. En ung Anbjørg Lien ble for ikke så mange tiår siden nektet å spille fele under en planlagt opptreden med Erik Bye i Nidarosdomen. Bye måtte bruke hele sin pondus for å få det igjennom.

I tillegg til en oppfatning om hva som sømmer seg i kirkerommet, tror også Bjørgum at frykten for det gamle, djevelske stemplet lenge har hengt igjen i synet på folkemusikk.

– En gang måtte felespilleren Jørgen Tjønnstaul fra Rauland trøste kollegaen Sigbjørn Bernhoft Osa med følgende ord: «Det finst ingen dævel te' Sigbjørn, det e noko kvinnfolki hev funne på for å skræme konn».

LES MER: Synger om forfølgelse og frihet

En gang samlet 17 felespillere fra Nissedal seg for å kaste de syndige instrumentene sine på bålet.

Hallvard T. Bjørgum

Fiendens gitarspill

Gitaren, som gjennom nesten hele 1900-tallet og frem til i dag, har vært et av de mest benyttede instrumenter i særlig lavkirkelige kretser, har også blitt behengt med sin «djevelske tone». I boka Pinsemusikken skriver Per Kjetil Farstad om hvordan den svenske reisepredikanten og gitaristen Oscar Ahnfelt kunne høre fra kristne at det var galt å bruke et instrument som hørte hjemme i Bellmans viseverden.

I blueskretser lever fremdeles historien om hvordan Robert Johnson (kjent for «Me And The Devil Blues»), en gang møtte djevelen i et veikryss. Sistnevnte skal ha stemt gitaren hans slik han mente den skulle lyde.

– All blues ble jo i sin tid stemplet som djevelsk. En annen Johnson, nemlig gitaristen Tommy Johnson, ble i enda større grad knyttet til djevelen når han spilte. Ellers har gitaren først og fremst vært et gudfryktig instrument, hevder Knut Reiersrud.

Han husker likevel en konsert under Vossajazz for om lag 20 år siden, hvor en vokalist fra Serbia plutselig sluttet å synge da Reiersrud stemte i med slidegitaren sin.

– Serberen gikk straks bort til orkesterlederen. Etterpå hørte jeg at han hadde truet med å reise hjem, hvis det ikke ble slutt på «fiendens gitarspill».

Reiersrud, som sammen med Knut Borge også er programleder for Bluesasylet på NRK Radio, minner om at det var den «djevelsk gode» fiolinisten Niccoló Paganini, som også spilte gitar, som først lanserte gitaren som konsertinstrument.

– Hvorfor tror du slike djevelske stempler ble satt på enkelte instrumenter?

– Jeg tror mye av det oppstod med Goethes Faust; hvor Faust i sin streben etter å lykkes inngår en avtale med djevelen. Dette har lagt føringer for hvordan noen kan oppfatte talentfulle musikere, og dermed stemple instrumentet de spiller som djevelsk.

Reiersrud minner også om hvordan elgitaren på 1950-tallet ble, og ikke bare fra kristent hold, ble ansett som en trussel.

– Elgitaren representerte «piggtrådmusikk», som mange mente var en trussel mot det etablerte, sier gitaristen.

LES MER: Mange religioner med musikalsmak

Nektet trommer

Trommer er helt frem til nyere tid blitt nektet i enkelte kirkerom. På 1980-tallet ble Led Zeppelin av flere fundamentalistiske kristne beskyldt for å stå i ledtog med djevelen, blant annet fordi trommeslageren John Bonham både spilte og levde som om Satan var løs (han døde i 1980, 32 år gammel av alkoholforgiftning).

– Enkeltes syndige syn på trommer stammer nok også fra de såkalte åndemanende «talking drums» fra Vest-Afrika, sier Knut Reiersrud.