De aller stilleste trinnene

I barndommen hadde han to kamerater, en på åtte år og farfar på 78. Arven etter farfaren Paal er mye mer enn navnet. Heller ikke bare de seks gamle husene han holder i stand på «en liten flik» av farsgården. Navnet Helge har han etter sin farmor Hege som døde i spanskesyken allerede i 1918.

– Bindestreken har jeg fordi de to var så sterkt knyttet sammen, sier han.

Farfar mente det var for sent å lære å lese når man begynte på skolen, så han lærte barnebarnet å lese Snorres kongesagaer som femåring. De to gikk rundt i verden og diskuterte livets mysterier. En slik farfar i livet skulle alle ha. Selv er han nå morfar til fire og har satt av en dag eller to i uka til dem.

– Farfars venn, Eivind Sigurdsson Berg, var den første som tok i bruk hardingfela til kristen sang. Han og farfar sang og spela. De mente det var for galt at hinmannen skulle ha det fine instrumentet for seg selv.

Dansefot

Slik vokste dikteren opp med både slåttespel og de religiøse folketonene.

– Farfar var den siste rest av den gamle haugianismen, praktisk og enkel i forhold til troen. Vekkelsesvarianten som flømte over bygdene, likte han dårlig.

Oppveksten på 50-tallet var rett og slett lykkelig. Av foreldrene fikk han gå på dansekurs, helt til bygdefolk reagerte. Gutten er jo ikke konfirmert. Han valgte selv å slutte.

– Men gangar lærte jeg meg. Om noen nøder meg alvorlig, kan jeg gjøre det ennå.

Synet av de gamle som danset var vidunderlig.

– Mennesker oppi 80-årene beveget seg nesten ikke. Med en finger, stille, merkelig og elegant, formidlet de musikk. Det er ballett.

Tango

På kafeen han besøkte jevnlig i Paris kom av og til de store tangomestrene fra Argentina dit. Da våknet de riktig små og trinne damene som ellers satt og snakket med venninner rundt bordene.

– Garcia Lorca skriver noe tilsvarende om flamencoen. Når de gamle kommer på gulvet, har de noe som kalles duende. Det kan ikke defineres, det bare er der. Jeg har sett duende med setesdalsbunad, duende med skinnfu.

Å runde 70 er noe han gjør uten at det merkes. Han vil bare fortsette å jobbe. T.S. Elliot er en forfatter som nevnes når Paal-Helge Haugen skal passeres litterært. Elliot stod midt i katedralen og introduserte samtidig modernismen i det engelskspråklige.

Reservat

– Du har på tilsvarende vis bidratt her i landet. Hva skyldes det at det tok et par generasjoner før dine norske kolleger med markant avstand til bibel og kristendom ble klar over hva de gikk glipp av?

– Det er blitt lagt mer og mer merke til at det finnes en referansebunn og understrøm som forholder seg til kristendommens tradisjoner, skrifter, språkbruk og eksistensoppfattelse. I hvert fall hos meg glir det sammen med så veldig mye annet. Det synes jeg er selve poenget. Vitsen er å kunne ta tak i dette språket og disse forståelsesrammene og bringe dem inn i andre språklige sammenhenger og arbeide med dem. Det har vært det aller viktigste for meg. Jeg har aldri gitt slipp på det noen gang. Jeg skifter ikke ideologiske trøyer fort. Den lange strømmen er der, men jeg vil så gjerne at det gamle språket skal kunne blandes med annet, og ikke bli et reservat.

Haugen hilser Vårt Lands lesere med et dikt gjengitt her på siden. Der heter det i en strofe elver av oksygen / nådens kjemi. Det er et eksempel på en slik forflytning av et bibelsk begrep. Haugen mener en godt kan kalle en slik blanding for uren. Men det ønsker han.

– Blir jeg for strengt definert, kommer jeg galt av sted. Mitt program er å trekke på de ressursene som er ubrukt. For eksempel det gamle, pietistiske språket.

Jaget av ordet

– I diktet (kanaans tungemål) skriver du Hardt og mjukt, det vil ikkje la oss være i fred, det jaga oss. Er det en egen opplevelse?

– Ja, i høy grad. Det var en fornemmelse av at dette var noe du ikke kunne komme utenom. Du måtte ta stilling.

– Hvordan har din tro utfordret seg som fri kunstner?

– Det har vært veldig fredelig, svarer han.

Noe er skallet av, noe er kommet til. Hva han tar med meg og hva han lar ligge, er stoff til en annen samtale.

– Ingen av oss kan leve opp til kristendommens nødvendige og umulige krav til nestekjærlighet. Alle trenger den. Det er sterkere inne i bildet nå som en grunnleggende og sivilisatorisk umistelig del av den kultur vi er sprungen ut ifra og noen av oss vil føre videre.

Muntert mørke

– Inger Christensen mener dine beste dikt er båret fram av et lys som forutsetter en uhyggelig kjennskap til mørket. Hvor henter du kjennskapen fra?

– Jeg hadde verdens største respekt for henne, et klokt og spennende menneske. Jeg tror jeg vil svare at det er et felles mørke vi alle har tilgang til – om vi orker og vil. Ingen av oss kan leve i det hele tiden. Skulle jeg ha forestillinger om helvete, ville jeg si at det som skulle få meg til å tro på helvete igjen så var det om noen fortalte meg at det finnes et sted der det 24 timer i døgnet blir bombardert med artige mennesker på underholdingsshow. 24 timer standup skulle få meg til å tro på helvete igjen.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Fyrebels

I diktsamlingen Kvartetten samtaler diktene både med Dante og med deler av Bibelen. Han valgte seg nynorskoversettelsen fra 1924. Den såkalt Fyrebelsbibelen.

– Det er et flott og antifundamentalistisk ord. Det sier at Bibelen også kan være noen foreløpig. Selv om det ikke var ment sånn, tar jeg det sånn. Den italienske filosofen Giorgio Agamben sier noe slikt som at kanskje den stadig pågående nylesningen og nytolkingen av Bibelen er en del av åpenbaringen.

– Hva har endret seg mest i dine 70 år på jorden?

– Jeg er født inn i en tid som fort begynte å endre seg, et bondesamfunn som gikk inn i moderniteten for fullt. Jeg har ikke gjort noe annet enn å leve i forandring. Det som har forandret seg mest er knyttet til støy. Nå må du betale dyrt for stillheten. Den daglige stillheten er et knapphetsgode; ettertankens stillhet og alt som har med rom for refleksjon å gjøre. Den bør ikke være så merkverdig, men en måte å tenke gjennom ting på. Stillhetsrommene er truet.

Paal Helge Haugens dikt til Vårt Lands lesere

Morgonen nedskriven
i blått og gull

Timen før lydane
Skogen pustar

Elver av oksygen
Nådens kjemi

Ingen ny verden
Denne

Den pustande skogen
Det vaiande graset
Det fullmogne kornet
med englar

Daa fanst det endaa ikkje ei grøn buska paa jordi, og endaa hadde ikkje eit grasstraa runne
1 MOS 2.5

Paal Helge Haugen
fra Gs Bok
Bok 1 i Kvartett (2008)