Helt i starten av Karin Haugens nye bok blir vi presentert for et slående bilde: Familiens hund er innbilt gravid, luter seg ned over pipelekene sine og glefser mot dem som kommer for nær. Når garderobedøra inn til redet med de imaginære valpene blir stengt av, gnager hun seg gjennom treverket.

«Lenge var jeg redd for å ha blitt henne,» skriver Haugen.

Et trangt rom

– Da jeg virkelig begynte å ønske meg barn, ble jeg overrasket over kraften i det hele. Desperasjonen. Det var et klaustrofobisk rom å være i, det føltes nesten knusende, forteller forfatteren av Det golde landet – et essay om barnløshet, biologi og frihet.

Haugen, som er redaktør i Klassekampens bokmagasin, var tidlig i trettiårene da hun først startet løpet med assistert befruktning. En langdryg prosess som de neste årene skulle bli nærmest altoppslukende, fylt med utredninger, hormonkurer, usikkerhet, kanskje, kanskje ikke.

– Alt er så ullent og vagt. Du befinner deg i et uoversiktlig landskap som er veldig vanskelig å få grep om. Og midt oppi dette er alt du ønsker deg et barn som du aldri har møtt.

Selvbildet som forrykt og gnagende hund speiler også holdninger med dype røtter i vår kultur, tror Haugen.

– Jeg brukte bildet i starten fordi jeg ville at leseren skulle skvette litt – og plassere det i noen dyriske drifter. Men ikke minst fordi jeg i boka viser at vi er påvirket av gammelt slagg, av forestillinger om barnløse som fremdeles verserer.

Ideal og hysteri

Haugen har i dag fått to barn ved hjelp av prøverør. I boka høster hun av sine egne erfaringer og fletter dem sammen med eksempler fra medisinhistorie, folketro, skjønnlitteratur og nyere mediedebatt. Hun viser at ufrivillig barnløshet – og forsøk på å bøte på dette – langt fra er noe nytt.

Barnløsheten har gått hånd i hånd med utenforskapet. Særlig gjelder dette den ufruktbare kvinnen som ikke lever opp til forventningene, hevder Haugen.

Samtidig, argumenterer hun, møtes den ufruktbare av et krav om tross alt å innfinne seg og leve stillferdig og ydmykt i håpet. Også dette er av gammel årgang, og her tjener de bibelske skikkelsene Hanna og Rakel som eksempel. Begge slet med å få barn, men der Hanna levde opp til nevnte ideal, slapp Rakel frustrasjonen fri.

– Jeg er helt klart «team Rakel», sier Haugen.

Vilt og opprivende

Hvorfor har det vært viktig å få frem fortvilelsen og desperasjonen?

– Historien om Hanna er nydelig, men har i seg et veldig sterkt oppdragerelement. Jeg motsetter meg dette: Jeg vil ikke pålegge noen å opptre med mestring og balanse, for dette er vilt og opprivende.

Historien om Rakel er ikke helt entydig, poengterer Haugen. Rakel blir også æret i den kristne tradisjonen.

– Men historien har blitt brukt for å lære infertile kvinner hvordan de skal te seg og takle barnløsheten. Idealet lever i beste velgående.

Et minefelt

Den medisinske teknologien har gjort kvantesprang siden gammeltestamentlig tid. Haugen tror dagens fertilitetsindustri kan være med og forsterke inntrykket av den desperate kvinnen, besatt av å få egne barn. Men, spør hun – kan den også være med å skape henne? Kan teknologien gi oss en opplevelse om at egne, biologiske barn er det eneste rette?

– Det er åpenbart at teknologi påvirker horisonten vår, og det er riktig å diskutere kritisk hvor grensene skal gå. Men de «Frankenstein-scenarioene» som i blant tegnes opp, står i sterk kontrast til hva mange ufrivillig barnløse går igjennom.

Måten vi snakker om assistert befruktning på i offentligheten blir også fort en lettvint og sminket versjon, mener Haugen – noe hun frykter unge kvinner kan komme til å betale en høy pris for. Å fryse ned egg til senere bruk, som det i vår ble åpnet for, er ikke så pålitelig som man kan få inntrykk av, påpeker hun.

– Dette er et felt som er minelagt med prøving og feiling.

LES MER: Astrid Fosvold om Det golde landet: Kan vi snakke om rett til å få barn som del av en ny kvinnekamp?

Snever frihet

Kvinner har vunnet mye de siste femti årene. Karriere betyr for mange at man utsetter det å bli gravid, og flere starter løpet for sent – eller får dårlig tid. Haugen etterlyser en sterkere anerkjennelse av morskapets betydning fra feministisk hold. Hun mener bildet av morsrollen som noe som truer identitet og frihet er blitt hengende ved.

– Kvinner har gjennom historien vært bundet til hus og hjem, noe man med rette tatt et kraftig oppgjør med. Samtidig mener jeg det finnes en berøringsangst for å sette seg selv til side og vise omsorg.

Men er ikke nettopp det noe fantastisk? Noe som burde bejubles – også hos menn? spør hun.

– Når frihetsbegrepet blir for absolutt, synes jeg det blir veldig trangt inni den friheten.

«Ingen menneskerett»

«Det er ingen menneskerett å få barn» er innvendingen som hyppigst møter den ufrivillig barnløse. Samtidig, argumenterer Haugen, er ønsket om å få barn så grunnleggende og eksistensielt.

– I debatten om assistert befruktning oppleves de ufrivillig barnløses stemme gjerne irrelevant fordi de er for preget av det private – av sin egen sorg. Men jeg har funnet at kritikerne ofte er emosjonelle og styrt av ideologi og moral. De er ikke stringente i sin argumentasjon for hvorfor det offentlige ikke skal bruke penger på dette, hevder hun.

Den biologiske og emosjonelle driften etter barn underkjennes i vårt økonomisk orienterte verdenssyn, mener Haugen. De ufrivillig barnløse som søker hjelp i helsevesenet blir fremstilt som kravstore og ute av stand til å akseptere sitt lodd.

– Det sier ganske mye om vår tid at det å reprodusere seg, som er så sentralt i vår kultur og historie, fremstilles som noe som i våre dager ikke er nødvendig.

Et fellesskap

Det golde landet hadde ikke vært ute lenge før det begynte komme meldinger fra folk om står i det samme, eller har stått i det samme, forteller Haugen.

– Det er som et skjebnefellesskap der ute. Å være ufrivillig barnløs er noe som berører så mange, men som så få snakker åpent om.

LES OGSÅ:

Åste Dokka skriver godt om dilemmaer i det lette, vanskelige middelklasselivet

Vigdis Hjorths siste roman handler om å forsone seg med forsoningen som uteble

Alt Ariel Levy ville ha når sorgen rev i henne som verst, var det hun ikke kunne få