Kultur

Da Bill Evans reparerte ørene mine

Det snakkes til stadighet om musikkens helbredende kraft. Da jeg var syk fikk jeg selv helt konkret oppleve hva det kan si, skriver Ole Johannes Åleskjær.

Jeg kunne egentlig ha sagt hva det dreide seg om før jeg gikk inn, men det lå selvsagt en viss befrielse i å få det bekreftet også. Jeg hadde utsatt og utsatt, slik man vel gjerne gjør. Allerede da jeg ringte legekontoret hadde jeg skjønt i et par uker at nå gikk det ikke lenger. Jeg måtte legge meg nedpå oftere og oftere, og dagen før hadde det toppet seg da jeg ikke greide å stå oppreist på grunn av at rommet gikk rundt for meg.

Jeg fikk komme inn ganske fort, og fortalte legen om symptomene mine, om tåka foran øynene og det kraftige suset av hvit støy i ørene. Hun lyttet, sjekket hjerterytmen og målte blodtrykket. Det var skyhøyt. Det samme med pulsen. Alle parametere på rødt. Jeg fortalte henne om hvordan jeg alltid løp som barn, alltid hadde likt å jobbe med kroppen min og aldri egentlig hadde tenkt på helsa mi før, og at dette derfor var en ny situasjon for meg. At all lyd var blitt så vanskelig, og at jeg dermed ikke hadde forholdt meg til musikk på lenge, glemte jeg visst å si.

Men at trykket var problemet, det visste jeg jo egentlig før jeg kom inn døra. Legen beordret meg til et par ukers total hvile og satte meg på medisiner. «Det kommer nok til å gå bra, det her», sa hun, mens hun klappet meg på skuldra. Det er jo greit å få høre noen si at det kanskje også kan gå bra. Jeg husker at jeg tenkte: «Hun tror jeg er lei meg for å få høre disse tingene». Men jeg kunne egentlig ha sagt hva det dreide seg om før jeg gikk inn, og hadde derfor tenkt gjennom alt dette for lengst.

En hånd i mørket

I ettertid har jeg forresten tenkt at det var litt rart at jeg ikke var lei meg for det med musikken, akkurat der og da, ettersom musikk jo hadde vært en stå stor del av livet. Men jeg tror ikke jeg var oppe på et sånt nivå at jeg hadde noen særlig mening om det. I stedet tenkte jeg på vei ut av legekontoret på noe jeg hadde lest av en kjent norsk forfatter, om at han lar kroppsholdningen til personene sine si den første setningen. Det kan man jo skjønne, at fungerer bra litterært. Jeg hadde bare ikke sett for meg at det også virkelig var så konkret som dette.

LES OGSÅ: Undersøker kropp og klima på Veneziabiennalen

Det neste året gjorde jeg egentlig ikke så mye annet enn å komme meg gjennom, for det meste liggende. Men dette er ikke en fortelling om at det var noe synd på meg, og det er sikkert mange som er gjennom det samme på et eller annet tidspunkt i livet, og selvsagt også langt, langt verre ting. Etter omtrent ett år kunne jeg sakte begynne å bruke kroppen igjen, jobbe meg frisk, og jeg har vært frisk siden. Men i den tida jeg var syk og ikke hadde krefter i kroppen til å forberede et ansikt å møte verden med (for å vri litt om på ei linje fra poeten T. S. Eliot), og mange måneder før kroppen begynte å funke igjen, restaurerte den amerikanske jazzpianisten Bill Evans ørene mine og ledet meg tilbake til musikken og gleden ved lyd igjen gjennom et hodetelefonunder.

Men det var da en rar påstand, sier du. Det finnes sikkert en mer naturlig forklaring. Det gjør nok det. Alt jeg vet er at det alltid finnes noen akkorder som holder ting oppe, som en hånd funnet i mørket. Den hånda var ikke noe jeg prøvde å tenke fram, men jeg opplevde at det var den som holdt meg, ikke omvendt.

LES OGSÅ: Vårt Land forlag hedret med designdisplom

Fred

Bill Evans er en av jazzens aller, aller største navn gjennom tidene. Han ble født i New Jersey i 1929, og var klassisk skolert. Han bragte inn en ny vinkling i jazzpianoet, med sine blokk-akkorder, spesielle voicinger og sin impresjonistiske spillestil. Om det er ett ord jeg skulle velge for å beskrive den, ville jeg si at den uttrykker fred, slik man også kan gjenfinne den i Satie-verk eller John Cages pianokomposisjoner som «Silence» eller «In A Landscape».

Evans var markant og avgjørende, og eneste hvite musiker, i Miles Davis-sekstetten mot slutten av 50-tallet, og dypt inne i urverket som får tidenes mest kanoniserte jazzplate, Kind of Blue (1959), til å tikke. Ellers er han kjent fra sine egne trioer, som utvilsomt også har stått for noen av jazzhistoriens sterkeste innspillinger overhodet. I nordisk sammenheng vil han også for mange være kjent gjennom samarbeidet med Monica Zetterlund.

LES OGSÅ: Det er ingen som dikter på rim lenger. Trodde vi. Så kom Jan Wagner.

Hands-on

I en virkelig skatt av en langlesingsartikkel i det siste nummeret av bladet Jazznytt, skrevet av Steve Silberman og opprinnelig publisert av Believer Magazine i fjor, behandles Evans og noe som omtales som «besettelsen» ved komposisjonen «Nardis». Låta ble skrevet av Davis, men fulgte Evans gjennom hele karrieren og i ulike bandbesetninger. Artikkelen kommer selvsagt også innpå pianistens tragiske livshistorie, fram til omstendighetene rundt dødsfallet i 1980, med tungt heroinmisbruk og rusproblematikk i store deler av karrieren.

En svart-hvitt-video titulert Universal Mind of Bill Evans er søkbar på YouTube og viser Evans i samtale med broren, som også var skolert i musikkteori. I videoen går de to etter en innledende samtale bort til pianoet, og Evans forklarer sine tanker om jazz. Først viser han hvordan man kan spille seg gjennom et stykke, korrekt og med alle notene på plass, deretter hvordan man kan legge til «swing» og variasjoner. Bak hele hans jazzforståelse og spillestil ligger derimot at man må automatisere teknikken og komme så langt forbi stadiet som har med teknikk å gjøre at ånden begynner å flyte og bevege seg fritt, i øyeblikket. Det kan være vanskelig for en musiker å komme seg til «lekmannens intuisjon», som han sier.

Slike tanker tror jeg danner en ganske gjengs oppfatning i mye av den amerikanske jazzen, og bekreftes av mange av dens viktigste figurer når de blir bedt om å snakke om hva som beveger musikken deres. Jazzen er en opplagt spirituell sjanger, og samtidig er det befriende at også dette er ment så konkret, så hands-on. Ingen har vel uttrykt dette sterkere i musikk, men også i tekst, enn John Coltrane på A Love Supreme. Igjen snakker vi om en plate så kanonisert at den ikke kan behandles med noen raske setninger her, men det manifestet Coltrane leverer i sine linernotes på albumomslaget, og som kom etter en dyp, åndelig krise, er så vidunderlig vitnende om åndens kraft og guddommelig kjærlighet at ethvert FAU umiddelbart ville ha blitt innkalt til krisemøte om det ble vist til norske skoleungdommer.

LES OGSÅ: Bauhaus-ideene foregrep nazismen

Lyd mot lyd

En tørr trebåt som legges rett i vannet vil lekke mellom bordgangene, men etter at den har ligget i vannet en stund og trutnet, vil treverket utvide seg og båten blir tett igjen. Man må med andre ord bruke vann for å holde vann ute. På samme måte var det visst lyd som måtte til for å bringe sanseligheten tilbake til mine egne ører. I starten hørte jeg stort sett bare den høye susingen av blodet som bruste rett innenfor huden. Men på et tidspunkt begynte jeg likevel å smette hodetelefonene på, mest for å teste. Jeg prøvde Bill Evans' Alone eller Everybody Digs Bill Evans på så lav lyd at jeg nesten ikke kunne oppfatte musikken, og bare i noen minutter. Så, kvelden etterpå litt mer, så oftere og oftere, med gradvis høyere volum, men fortsatt lavt.

Det var akkurat som om hørselssansen fant veien tilbake. Frekvensfelt etter frekvensfelt fant førligheten tilbake, og akkord for akkord og løp for løp ble nummenheten og suset drevet tilbake, helt til jeg kunne oppfatte at suset kom fra innspillingstejpen og ikke rushet av blod forbi ørene. Selve bildet av Evans er selvsagt også sterkt, slik man ser ham for seg, karakteristisk bøyd med overkroppen og hodet inn over pianoet, nærmest som en mikrofon, lyttende til og avstemt mot ånden som flyter i musikken. Inne i hodetelefonene var det som om jeg kunne høre den svart-hvite-tida bli synkronisert med vår egen digitale tid, til realtime og videre til at all følelse av tid forsvant og helbredelse kunne få virke.

Nesten best av alt: Musikken kunne være hva den var helt uten å gi råd om noe som helst, gjennom den tida jeg var syk og ikke hadde krefter i kroppen til å forberede et ansikt å møte verden med. Etterpå ble jeg frisk igjen.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kultur