Bøker

Om verdien av ytringer

Frank Rossavik rydder og forklarer i villniset rundt ytringsfriheten.

Frank Rossavik har skrevet en personlig bok om ytringsfrihet, hans hjertesak. Gjennom de mange selvbiografiske avsnittene, med eksempler fra ulike debatters smertepunkter de siste tiårene, forstår vi at den erfarne aviskommentatoren har et emosjonelt forhold til ytringsfrihet.

Klartenkte hoder

Best å holde kjeft? er en høyst betimelig utgivelse. Mer enn noe er vår tid preget av et stadig økende tilfang av, og muligheter for, ytringer – i alle dens former og temperaturer. Demokratiseringen av ytringsrommet, hvor enhver kan henvende seg til og kommunisere med nærmest hvem det skulle være, er i all hovedsak positiv. Men den gir samtidig opphav til en rekke ytringer som ikke ville falt i et velkledd panel på 80-tallets lineær tv, for å si det slik. Nettopp derfor er det behov for klartenkte hoder som kan rydde i det som altfor lett blir opphetede diskusjoner om form, og ikke prinsipielle avklaringer om innhold.

Balansert

Rossavik er en fornuftig og balansert stemme i norsk offentlighet, og det skinner igjennom i boken. Han drøfter naturligvis den paradoksale ytringsfriheten, som tidvis har en høy pris for både avsendere og tilhørere. Rossavik gjennomgår en rekke eksempler hvor selv sterke forsvarere av ytringsfriheten har gremmet seg, som da Thomas Knarvik tegnet Ali Esbati som en ape, eller da debattanten Sumaya Jirde Ali ble utsatt for rasistisk hets i diverse kommentarfelt.

Og ytringsfriheten er naturligvis heller ikke uten grenser: oppfordringen til ulovlige handlinger eller vold er selvsagt ikke innenfor rammen av legitime ytringer. Men også her finnes det nyanser. For, som eksemplet hans er, det er ikke likegyldig om oppfordringen til ulovlige handlinger gjelder drap eller å bruke svart arbeid ved maling av huset. Rossavik lander imidlertid alltid på den liberale siden. Fordi man aldri vet hvilken gruppe som er avhengig av et ytringsrom, må vi alltid tilstrebe at det er størst mulig.

Tydelig

Som spørsmålstegnet i tittelen antyder, er Rossaviks grunnleggende analyse at ytringsfriheten nå behøver vern. Ja, han skriver rett ut at denne friheten er i krise. Og angrepet kommer fra mange kanter. Det prinsipielle utgangspunktet til Rossavik muliggjør at han kan rette forsvarsskytset flere veier.

«Folk på venstresiden er i mindre grad enn andre opptatt av å forsvare ytringsfriheten når den kan få ubehagelige virkninger eller bivirkninger, i alle fall når temaet kan tolkes inn i et sosialistisk maktperspektiv, ønsket om å forvare svake grupper mot sterke», skriver han et sted.

Et annet sted i boken heter det: «Kvinnefrigjøring og likestilling ville det aldri ha blitt noe av i Vesten uten langvarig og sterk religionskritikk, altså kritikk av kristendommen og utsalg av den. Man kan virkelig lure på hvorfor mange feminister i dag viker unna for tilsvarende kritikk av islam». Like ubesværet peker Rossavik på hvordan anklagene mot at teateret Black Box hadde bidratt til trusler mot daværende justisminister Tor Mikkel Wara og hans familie, primært kom fra høyresiden.

Støre

Og han er ikke mindre tydelig når han kontrasterer Hadia Tajik og Jonas Gahr Støres forhold til ytringsfriheten. Der han oppfatter Tajik som prinsipiell og klar, er analysen hans av Støre mer sammensatt. Tajik har måtte kjempe for seg og sitt, mens Støre har «tatt et steg ned, sosialt sett», til sosialdemokratiet. Et slikt valg står det respekt av, ifølge Rossavik, men det kan også disponere for paternalisme, «en velment, men autoritær, faderlig omsorg».

Og det er den tilbøyeligheten Rossavik mener er typisk for folk av Støres støpning, som mener at ytringsfriheten av og til må vike for viktigere hensyn. «De har en trygg posisjon selv, har sjelden eller aldri måttet kjempe for noe og har aldri ment noe særlig kontroversielt, altså noe de trengte ytringsfriheten til. For at ytringsfriheten er viktig, må erfares og læres», skriver Rossavik.

Gode formuleringer

Rossavik har en god og poengtert penn. Han kan løsne opp i kompliserte sammenhenger med få, velvalgte ord. Det er fornøyelig å lese om Rossaviks stadige «høyreavvik» i hans tid i SV, noe som kulminerte i utmeldelse i 1990, og partiet «slapp fri fra den ufrivillige rollen som sparringspartner for min selvutvikling», én av mange gode formuleringer i boken.

Karikaturstriden

Et helt kapittel er viet den lite ærefulle føljetongen i norske redaksjoner under karikaturstriden. Rossavik går særlig Bergens Tidene etter i sømmene, noe daværende sjefsredaktør Einar Hålien ikke kommer så heldig ut av. Rossaviks gjennomgang favner imidlertid bredere, og gir Magazinet–redaktør Vebjørn Selbekk langt på vei rett i at han sto sørgelig alene, og ble en beleilig syndebukk for både mektigere redaksjoner og en unnfallende utenriksminister. Selbekk måtte til slutt stå skolerett på en pressekonferanse og beklage publiseringen på direktesendt tv, sammen med representanter fra regjeringen.

Sterk utgivelse

Rossavik har skrevet en lettlest bok om et komplisert tema. Det er ingen dyptpløyende idéhistorisk gjennomgang, men en kortfattet, effektiv utgivelse. Ofte kan et budskap formidles med få ord, bare tanken er klar. Best å holde kjeft? er et eksempel på det.

LES MER:

– Vi er mer bevisste på ytringsfriheten

Tabbe å erklære krig mot Fritt Ord-prisen, mener homofil redaktør

Lar oss styre av uvitende muslimsk mobb

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Bøker