Breeders: – Den gode humringen stivner i skuffelse

Den britiske skuespilleren Martin Freeman huskes for rollen som Bilbo i trilogien om Hobbiten samt kontormedarbeider Tim i tv-serien The Office. 48-åringens komiske talent skaper forventninger når han nå opptrer som frustrert småbarnsfar i serien Breeders sammen med Daisy Haggard.

Men akk, latteren løsner bare sjelden, den gode humringen stivner i en likegyldig skuffelse over at jeg bryr meg mindre og mindre om de to hovedpersonene. Serieskaperne forsøker seg med en miks av situasjonskomikk og avsløringer av de voksnes svakheter, men det er aldri et godt tegn når du lurer på hvorfor fiktive rollefigurer opptrer så dumt som de gjør.

Raseriet

Samboerne Paul og Ally (Daisy Haggard) er foreldre til fire år gamle Ava og seks år gamle Luke. Premisset er at de elsker ungene sine, det er bare så sjelden de faktisk viser det. Balansen mellom gode og forferdelige øyeblikk er dårlig.

I første episode forsøker Paul å takle ungenes høyrøstede lek helt til han eksploderer i en verbal utskjelling så full av bannord at barna stivner i skrekk. Poenget er selvfølgelig å vise at foreldre flest kan miste hodet og bryte sine beste prinsipper, men scenen forløses aldri i den gode latteren.

I andre episode handler det om Paul og Allys overdrevne ambisjoner på sine barns vegne. Det skal liksom være morsomt å se hvor langt de finner på å gå for å kapre siste ledige elevplass i strøkets beste skole, rett for nesen på et annet foreldrepar. Heller ikke her ler jeg noe særlig.

LES FLERE KULTURTIPS: Åste Dokka om kristenpodkasten Nomad

Barnevernet

Nå kan man si at humoren i Breeders er av det svarte slaget, som da Paul og Ally i tredje episode får besøk av barnevernet fordi paret altfor ofte har dukket opp på sykehuset med en eller annen skade på guttungen sin.

Selv vet de at dette skyldes forklarlige uhell, men nå har til og med naboene begynt å lure på om de egentlig er gode foreldre. Også denne episoden ender i en verbal utskjelling, denne gang av en stakkars lunsj-leveringsbud, et lettvint virkemiddel hos manusforfatterne for å komme i mål.

Besteforeldre

Ingen blir partner med et annet menneske i et sosialt vakuum; det dukker alltid opp foreldre og søsken – altfor ofte eller altfor sjelden. Mens Pauls foreldre er høyst tradisjonelle og til å stole på som barnevakter, er det verre med Allys. Moren og faren hennes er for lengst skilt, de lever uryddige, selvopptatte liv og kommer og går når det passer dem. At skikkelsene spilles av drevne britiske skuespillere, hjelper ikke veldig mye.

Serieskaperne kryster det lille de klarer ut av det faktum at Allys far brått trenger å overnatte hos barnefamilien inntil han har skaffet seg et nytt sted å bo – noe han selvfølgelig ikke får gjort før det har gått flere episoder. Dette leder til bisarre samtaler med barna om døden, en real utskjelling av en person som omkommer i en trafikkulykke (jeg røper ikke hvem), samt fenomenet sorgsex.

Sånn går nå dagene i Paul og Allys liv med altfor mange middelmådige replikkvekslinger som det er vrient å forstå vitsen med eller se komikken i.

Festlige tv-serier fra Storbritannia har opp gjennom årene fått nordmenn til å tro at britisk humor alltid er noe vi bør etterligne. Men Breeders hører ikke til disse. Da er det mye morsommere å se nye episoder av Side om side, laget av norske manusforfattere som skriver gode dialoger og historier om partnere vi gjerne ler av og med.

LES OGSÅ:

[ Unge menn hører mest på lydbok ]

[ Serien Unorthodox er sterk om flukten fra et lukket miljø ]

---

TV-serie

• Breeders
• Regi: Chris Addison og Ben Palmer
• HBO, fem episoder
• Med: Martin Freeman og Daisy Haggard

---