Børster støv av galskapen

Det er to merkverdige kunstnere­ som nå hentes frem igjen fra glemselen i Paris. Århundrer før surrealistene slo seg løs på lerretet, tegnet de en verden som var minst like bisarr. Lenge før Vincent van Gogh kuttet av seg øret og havnet på mentalsykehuset i Saint-Remy, var de trolig like kvalifisert til en diagnose. Georges Focus­ (født rundt 1640–1708) og Jean Jacques Lequeu (1757–1826) er verdt et ­bekjentskap, og det maner til ettertanke at ­historiene deres nå fortelles:

Lever vi i en kultur som forsøker å bli rausere med uvanlige mennesker, eller prøver vi å skjønnmale det syke?

Hundesjakk

Georges Focus var hoffkunstneren til Solkongen, den eneveldige Ludvig XIV. De fire siste årene har et forskerteam ved Palais des Beaux-Arts i Paris tatt et dypdykk inn i hans verden. Utstillingen og boken som arbeidet har avfødt, forteller om en kunstner som startet med vakre landskapsmalerier, for siden å male sjakkspill med en hund, antikrist i ymse varianter, og vaginaer ned til minste detalj. Focus var fremragende teknisk og kjente kunsthistorien og litteraturen som få andre, men skal vi tro ekspertene ville han fått diagnosen schizofren hvis han hadde levd i dag. Mot slutten signerte han bare ­verkene sine med «Meg», «Kongen» eller «Jupiter».

Noen tiår etter, levde arkitekten Jean Jacques Lequeu, et ektefødt barn av opplysningen med kall til å favne og gjengi all kunnskap. Karrieren hans ble ingen kjempesuksess. Prosjektene var ofte både for sære og dyre til å virkeliggjøres. Lequeu ble en papirarkitekt som endte livet i ensomheten, forvirringen og fantasiens verden. Seks måneder før han døde, fattig og glemt, ga han imidlertid bort mange av sine verker til det franske nasjonalbiblioteket. Det er disse som nå vises ved Petit Palais – en salig blanding av selvportretter, hager, dyr, sexscener, og monumenter.

Overopplyste?

Kurateringen forteller mye om vår egen tids oppmerksomhet rundt psykiske lidelser, og i Frankrike har anmeldere trukket linjene til andre­ «misforståtte genier» som døde i unåde. Altså kunstnere som på et punkt «ble så opplyst at de endte opp med å bli regnet som uforståelige», og følgelig ble avvist, slik Le Figaros anmelder formulerer det.

Det avføder et spørsmål: Hvorfor forteller vi disse historiene? Hva betyr det at disse skjebnene nå kommer frem?

På sitt beste kan det tenkes at historiene bidrar til et raus­ere menneskesyn, at vi utvider spekteret for hva vi regner som normalt.

Pris å betale

Kunstnerskjebner har allerede ført til krav om at samfunnet må tenke nytt om psykiatri og behandling. Ved Karolinska institutet i Sverige har man analysert 1,2 millioner pasienter, og funnet ut at kunstnere oftere rammes av psykiske­ lidelser enn andre yrkesgrupper. Dette er et tankekors, ifølge forskeren bak rapporten, Simon Kyaga. «Hvis man har det synet at visse ting forbundet med pasientens sykdom faktisk er fordelaktige, da åpner det for en ny måte å forholde seg til behandlingen», uttalte han da funnene ble offentliggjort.

Annen forskning har pekt på det samme. Følgelig spurte to norske forskere tidligere i år i en Aftenposten-kronikk: «Kanskje er psykiske lidelser prisen menneskeheten må betale for ­utvikling av vår kreative hjerne?»

Romantisk

Når vi forteller historiene om de lidende, geniale­ kunstnerne, står vi samtidig i en fare for å romantisere sykdom. Klangen av dette hørte vi musikken til filmen om Vincent van Gogh, som gikk på kino tidligere i år. Tittellåten Vincent, opprinnelig skrevet av Don McLean, siden også covret av Ellie Goulding, er en kjærlighetserklæring til van Gogh som et slikt misforstått geni. Det er en jeg-stemme som forteller at «Nå forstår jeg, det du prøvde å si til meg.» ­Teksten fortsetter med å si at alle «de andre» derimot ikke ville høre, ikke kunne forstå.

Grepet kjenner vi igjen fra rødløper-kulturen forøvrig: Blogg­ere og kjendiser som, særlig i møte med kritikk, gir fansen følelsen av at det er ingen andre som forstår dem. At det er «du og jeg mot verden.» Og i vår tid: Hvem forteller ikke mer inn­gående om psykiske lidelser i vår tid enn nettopp dem?

Fellesgrav

Skal du skape deg en karriere innen kreative yrker, er det fint å knytte an til myten om den mentalt skjøre mesteren. Men i all vår åpenhet om psykiske lidelser, glemmer vi at disse kunstnerne hadde livsskjebner få ville misunne dem. Ta en dyktig skulptør som Camille­ Claudel (1864–1973), søsteren til forfatteren­ Paul Claudel og ­elskerinnen til Auguste Rodin. Hun var ytterst mistenksom, paranoid vil noen si. Hun ble dømt schizofren, og havnet på mentalsykehus. Der ble hun i 30 år, og da hun døde, ble hun lagt i en fellesgrav.

En annen er Franz X. Messerschmidt (1736–1783). Han skapte noen helt vanvittige (og festlige) karakterhoder, byster som viser grimaser og som har klare paralleller til Lequeus tegninger. Selv ble Messerschmidt omtalt som «forvirret i hodet», og hadde det grusomt tungt mens han levde. Etter sin død ble han glemt av de fleste. Han fikk ingen renessanse før på 1900-tallet. Typisk nok i kjølvannet av Freud og psyko­analysen.

Kunstnerkallet

Økt bevissthet om psykisk helse er en stor seier for samfunnet. Faren er at diagnosene begrenser måten vi ser både på oss selv og på andre. Fortidens kunstnere inkludert. Når det gjelder Focus og Lequeu er det i så fall ytterst paradoksalt: Det er nettopp det ubegrensede som preger deres livsprosjekt. De levde i hver sin ende av opplysningens og encyklopediens tid, en tid da verden lå åpen, da man trodde det var mulig å favne all viten, beskrive og systematisere den. I dag vil de fleste riste på ­hodet, og si at dette er en komplett umulig oppgave. Men kanskje ser vi litt misunnelig tilbake på dem som en gang turde å prøve? Kanskje er det også derfor historiene deres er så besnærende for oss.

Vi kan lure på hvordan de to franskmennene ville blitt møtt hvis de hadde levd nå. Ville de fått medisiner? Eller ville de vært å se på den røde løperen? Mer trolig ville de kanskje havnet i samtaleterapi. Dessverre er det ikke helt usannsynlig at de ville blitt forsøkt snakket bort fra sitt livsprosjekt.