Første bud for mødre: Du må ikke dø

Boka hennes er så koselig utenpå. Tittelen er Gave, og den begynner med hilsenen: «God jul til snøen, den første snøen, en kåpe full av forhåpninger».

– Hva fikk deg til å lure oss lesere på den måten?

– Det handler nok heller om at jeg lurte meg selv. Jeg vil jo helst ikke rette boka inn mot noe kommersielt. Jeg syntes det var litt flaut at det ble juledikt.

Bebudelsen

Nei, sier jomfru Maria i diktet «Moder jul». Unnskyld, sier hun igjen og igjen. Nei, sier hun enda en gang. Får ikke lov til å åpne for fremmede, selv ikke for engler. Og så følger et overgrep der en hårete, dørselgerengel presser seg på tenåringsjenta Maria.

– Hva fikk deg til å gå til å skrive slik om selve bebudelsen?

– Selv etter flere år med metoo har det ikke vært snakk om det som skjedde på det stakkars jomfrukammeret til Maria. Hvis hun var så ung som 13 år, slik man antar, så var jo det dramatisk. Jeg liker å teste de religiøse figurene og sette de ikoniske karakterene inn i sammenhenger som er moderne og hverdagslige. Denne sammenhengen er også smertefull. Jeg bruker det fantastiske ikonet til å sette lys på hva et overgrep kan være. Jeg leker med det, men det har også en mørk side. Det er morsomt, men også ubehagelig. Hadde ikke Maria på en eller annen måte sluppet engelen inn, så hadde det ikke blitt noen kristendom. Det er spennende å tenke rundt at alt starter med et overgrep. Tenker man videre, har kristendommen kanskje vært en religion som har hatt mye vold i seg.

Svart humor

Gro Dahle har ikke lest teolog og feminist Gyrid Gunnes sin kronikk i Vårt Land der hun skrev at bebudelsen ennå ikke er blitt lest som en potensiell fortelling om seksuell vold. Gro Dahle var tidligere ute siden hennes dikt ble publisert allerede i fjor i Aschehougs julehefte. Også Gunnes ser bebudelsen i et metoo-perspektiv og spør om ikke den like mye er en fortelling hvor spørsmål om seksuell oppmerksomhet i en kontekst av stor asymmetri har blitt gjort usynlig.

– Det er ikke overraskende at både hun og jeg tenker det samme når man i metoo-perspektiv ser alt under et normkritisk lys. Jeg tipper at hun ikke har lest diktene mine, men at det springer ut av samme refleksjon. Jeg humoristisk og hun mer alvorlig.

– Du oppfatter diktet humoristisk?

– Ja, det er svart humor. Og alvor, det er dramatisk og smertefullt, men når jeg leser det høyt, så ler folk. Det er jo en vri. Humor er det upassende forventningsbruddet. Bebudelsen blir vanligvis sett på som vakker eller fantastisk, men jeg velger å se på de mørke sidene. Det er uventet og upassende og derfor ler vi.

Hele mitt forfatterskaps prosjekt er mødre.
— Gro Dahle

Gro Dahle har ikke tall på hvor mange blå statuer, figurer og bilder av jomfru Maria hun har i huset.

– Maria har så mye ladning og kraft i seg. Hun er en av grunnsteinene i vår kultur. Fordi jeg synes hun er så praktfull, er det gøy å leke med hennes karakter, slik det også er gøy å leke med andre religiøse figurer, som når jeg forteller at Jesus banker på døra fordi han har så lyst på en fisketur. Det er den samme leken med ikonene som er vår kulturs grunnlag. I dette upassende forventningsbruddet i forhold til rollen karakterene har, så skapes det en slags humor som jeg liker.

Ikke dø nå

– Fra jomfru Maria går du videre til lover for mødre?

– Ja, hele mitt forfatterskaps prosjekt er mødre. Mødrenes rolle har opptatt meg hele livet. På en måte har mødre en farlig kraft, en kraft som gir dem makt i en familie og makt over barn. Det gjør at man kanskje sitter igjen med mye dårlig samvittighet. Det fantastiske med mødre er at det er de som holder alt sammen. Spesielt i jula. Det er ofte de som bærer jula på ryggen. Hva skulle jeg gjort hvis moren min begynte å tenke rundt det? Hvis moren min dør, hva gjør jeg da? Da er det jeg som bærer jula på ryggen. Det er julearven. Det er sikkert noen fedre som gjør det, men ikonisk er det mødrene.

– Hva er første lov for mødre?

– De må ikke dø. Det har de ikke lov til. Døtrene mine er redde for det. Jeg får ikke lov til å dø. Jeg må leve lenger, må slutte med sukker og smør, jeg må gå til legen og sjekke meg. Jeg må bare ikke dø, sier de stadig. Jeg tror mange har den angsten for at mødre skal dø. De er så viktige i livene til barna og familien. Selv om det sikkert er fedre som har den rollen, så bruker jeg moren som ikonet på dette, sier hun.

LEK MED REFERANSER: Gro Dahle liker å leke med referanser også til det religiøse. (Maja Hattvang)

Sju slag

Rundt regna ønsker hun god jul 25 ganger i boka. Det er nesten som en adventskalender. Siden hun har strøket omtrent like mange, har ikke den tanken slått henne. Gro Dahle er kjent for sin fryktløse evne til å skrive fra husets og familielivets mørkeste kroker. Sammen med mannen Svein Nyhus og datteren Kaia Linnea Dahle Nyhus har hun laget bildebøker som også er blitt pensum i utdanningen av barnevernpedagoger.

Allerede på side 10 kommer Gave-bokas første blåmerker, og på side 13 er snøen som en knyttet neve. Da er alvoret der.

– I utgangspunktet var diktene tenkt for barn. Jeg hadde skrevet «God jul til jula» akkurat som jeg hadde boka «God natt natt». God jul var tenkt som en søsterbok til nattaboka. Men den var for voksen for barn og for barnslig for voksne, så den var i et ingenmannsland i flere år. Det var da jeg tenkte at jeg må gjøre den for voksne. Da ble tekstene veldig voksne plutselig.

Det bør være aldersgrense på denne boka.

– Sju slag til jul, sier hun og bekrefter at hun synes det er morsomt å leke med ordene og vri litt mot det negative. Denne uka er det julebakst sammen med døtrene. Riktig mye av ett slag - berlinerkranser.

---

Gro Dahle

• Gro Dahle er født i 1962 og bor på Tjøme i Vestfold.

• Hun har vunnet en rekke priser blant annet Brageprisen for beste barnebok 2002.

Hun er aktuell med diktsamlingen Gave (Cappelen Damm)

---

Ensom og frivillig

– Jeg liker mørket bedre enn lyset når jeg skriver. For noen mennesker er jul den vanskeligste tida. Det gjelder for både barn og voksne. Det gjelder for de som ikke har barnet hjemme, de som ikke har familie, som er aleine, de som ikke er gift eller samboere, de som ikke har et godt forhold til familien sin, de som ikke har noe hjem. Det er mange som strever.

I fjor gikk invitasjonen ut til julemiddag på Tjøme for de som ikke hadde noen å feire med. Hundrevis av frivillige meldte seg. Arrangørene skjønte at de ønsket ikke å være de som meldte seg på de ensommes julemiddag.

– Å være frivillig var noe helt annet. Da ble festen endret til de frivilliges julemiddag der ingen var ensomme, men alle frivillige. Det synes jeg var ganske rørende.

Valpejul

I familiens røde hus er det ofte et valpekull ved juletider. Hver lille dvergpuddelvalp er som et lite Jesus-barn for dikteren.

– Hver valp er et håp. Hver valp skal fylle et hjem med glede etter hvert. De har masse krav og forventninger i seg. På en måte tenker jeg at hvis det er noen som kan representere jula, så er det nettopp valpen.

Hver valp er et håp.
— Gro Dahle

– Det finnes de som tror at julaften er viktig, skriver du. Kjenner du noen?

– Ja, men selv er jeg ikke så opptatt av det. Jeg husker en gang da døtrene mine var i Vietnam. Da var det bare mannen min, sønnen min, moren min og jeg. Vi tok det helt nedpå og det var OK. Mannen min og sønnen min kan glemme at det er jul.

«Ovan molnen»

– Jeg vet om et land på den andre siden, skriver du med en bedehusreferanse.

– Jeg synes det er gøy å være mangetydig og bruke allusjoner som kanskje ikke alle tenker på som Den hellige stad Jerusalem «ovan molnen». Hvis noen ikke får den med seg, så pytt, det gjør ikke noe, men noen legger merke til det sånn som du gjorde nå. Nesten i alle diktene er det ett eller annet som er en vri på en referanse, som kanskje skaper et lite ekstra rom for ett menneske eller to, et hemmelig skap i diktet kan man kalle det.

– Du har skrevet om de fleste mørke skygger, rom, skap og kjellere i familielivene våre. Hva er ditt neste prosjekt?

– Boka om barnedepresjon kommer neste år. Det er flere barn som er deprimert enn man tror. Vi tror kanskje de er giddaslause, men det kan skyldes et altomfattende tungsinn. Det er et mørke som går over, men som er overveldende når det står på. Å prøve å gi barn ord, er mitt prosjekt.

– La oss like gjerne tilgi hverandre nå med en gang, skriver du.

– Allerede før ting skjer... hvis vi bare forter oss å tilgi hverandre, kan vi starte på nytt og akseptere hverandre som de misforståtte og misforstående menneskene vi er, sier Gro Dahle.