Bøker

Sensitivt sirkler Djupvik inn folk som lever i randsonene av felleskap

Laura Djupviks fortellinger skriver seg inn i det mørket vi alle står i, sann­synligvis bedre enn noen korona­dagbok makter.

Få nyhetsbrev fra Vårt Land. Meld deg på her!

Med høye koronadødstall i nabolandet er vi blitt redde for hverandre. Over eteren lyder bønn om hjelp fra svenske kommuner som ser lokalsamfunnet bryte sammen. Helsearbeidere ber innstendig helseministeren se alle som lider under myndighetenes krav om sosial distansering og nedstengning av daglige møteplasser legger livsverk i ruiner.

Gjennomgående sentrert om ensomhet, isolasjon, uro og angst skriver Laura Djupviks fortellinger i samlingen No fær huset seg rett inn i det mørket vi alle står i, sannsynligvis bedre enn noen koronadagbok makter. Sensitivt sirkler Djupvik inn folk som er litt annerledes og lever i randsonene av mulige felleskap. Hverdag preger tekstene som aktualiseres av en mørk tid der mistenksomhet, angst for andre, mangel på tillit og isolasjon er blitt allmennmenneskelige vilkår. Kanskje kan fortellingene ses som små tidsvitner?

Uro i redet

I sin forrige bok Hjartet er ingen logrande hund skriver Djupvik om å miste troen. No fær huset kretser også om tapstematikk, men her går det mer i at livsløpet aldri ble slik det var tenkt, om skuffelser og tapte muligheter. På få sider og med nyanserikdom spenner Djupvik opp et stort lerret og skisseaktig får hun tak i øyeblikkene som avslører mistrivsel, avmakt og asymmetri i relasjoner.

Den mangetydige tittelen finner klangbunn i tekstene som handler om uro i redet, separasjon og oppbrudd – i forlengelsen er det lett å se for seg at huset «fær». Flere av fortellingene munner virkningsfullt ut i en situasjon som spinner videre i leserens hode, og fortsetter etter at punktum er satt og vi har forlatt scenen. Som fortellingen om hun som vandrer omkring i et fremmed hus, eller den litt odde Elling-aktige fyren som kanskje står på terskelen til et nytt liv. I en annen forlater vi jeg-fortelleren med hagla i hånden siktende ut av vinduet. På dette viset gjør fortellingene plass for leseren, inviterer oss inn. Inntrykket forsterkes av at små spor, som rue hender i én tekst, dukker opp igjen i en annen. Fokuset er endret og de rue hendene ses fra en ny vinkel. Slik antydes sammenhenger som det er opp til oss å dra videre.

Variasjon

Dynamisk bukter tekstene seg gjennom skiftende scener. Vi møter karen som er så redd for naboen at han ikke undersøker hvorfor postkassen utenfor nabohuset ikke blir tømt. Et foreldrepar engster seg for sønnen som trekker seg unna andre og ikke søker kontakt. En isolert kvinne i en kjellerleilighet har den daglige togturen som eneste sosiale kontaktpunkt, i en annen dukker en rotte opp i toalettet, bringer den pest med seg? Slik illustreres lurende uhygge i samlingen, som byr på variasjon mellom komplekse og litt mer entydige tekster.

Minner, tid, død

Stemningen slås an i den klart sterkeste tittelfortellingen. Her møter vi en kvinne som er i ferd med å forlate livet. Dødsøyeblikket spennes ut slik at minnene hennes går over i nåtiden og smelter inn i øyeblikket. Språkbildene skaper samtidighet i teksten, slik at den døende er i flere tidsdimensjoner på samme tid. Vi møter henne mens hun trøster og beroliger et barn. Ordene hun bruker her føyer minnet hennes sammen med dødens inntreden.

Fortellingen vokser i oss mens vi leser. Den binder seg til samlingens siste korte fortelling, Lommerusk, som både slår fast at «Ein skal visst bli desperat av å tenke for mykje på det livet ein ikkje får levd», samtidig som hverdagens strev nettopp fører til at vi ikke tenker for mye på nettopp det. Lommerusk tar noe av brodden av alvoret i fortellingene. I seg selv er den ikkeen sterk tekst, men om vi velvillig leser den som en kommentar til de andre fortellingene, kan det være et veldig sjarmerende trekk å tøyse litt med dysterheten og slå fast at livet er verdt å leve, tross alt.

LES OGSÅ:

Min tro-intervju: Då Laura Djupvik fekk ein autistisk son, oppdaga ho nåden

Om Hjartet er ingen logrande hund: Djupvik treffer en nerve hos alle rastløse, moderne sjeler

Laura Djupvik: – Det virker som det er vanskelig å gi en religiøs livsforståelse legitimitet i litteraturen

---

Bok: Fortellinger

  • Laura Djupvik
  • No fær huset: forteljingar
  • Samlaget 2020
  • 121 sider

---

Astrid Fosvold

Astrid Fosvold

Astrid Fosvold er cand. philol. i nordisk litteratur og bokanmelder for Vårt Land

Annonse
Annonse

Mer fra: Bøker