Bøker

Der kulturpessimismen blomstrer

Asle Toje tar oss med til Europas «ruiner». Det er mørkt, tidvis pompøst – men tvinger også meningsmotstandere til dypere refleksjon.

Forsker og utenrikspolitisk kommentator Asle Toje er et stadig «uromoment» i den norske intellektuelle andedammen. Han har en politisk referanseramme i slekt med Sverige-demokratene og høyresiden i Fremskrittspartiet. Hans kulturpessimisme støtter seg ellers på kjente kilder i litteraturens og filosofiens verden. Toje innehar derfor en viktig utfordrerposisjon, der han tvinger typiske internasjonalister som meg selv til dypere refleksjon.

Tojes siste bidrag heter Gullbrikkespillet. Den er å regne som tredje bok i en serie som startet med Rødt, hvitt og blått. Om demokratiet i Europa, i 2012, og Jernburet – Liberalismens krise, i 2016. Et gjennomgående trekk ved Tojes foregående bøker, og andre bidrag i form av kronikker og debattdeltagelse, er hans tese om at det meste av vår tids elendighet skyldes økonomiens globalisering, en grenseløs innvandringspolitikk og elitenes liberale internasjonalisme. Gullbrikkespillet er en utdyping av dette perspektivet.

Som å høre Bannon

Toje sparer ikke på kruttet og allerede på de første sidene slår han an tonen: «Europa er inne i en demografisk, økonomisk og kulturell nedgangstid. (…) Systemer som ble skapt for å betjene enhetlige, ekspanderende samfunn, skal nå betjene forgjeldede stammevelder.» Dette er nesten som å høre høyreekstremist og tidligere rådgiver for Donald Trump, Steve Bannon. Toje skriver: «En ny tid er i emning. Nasjonen, velferdsstaten og globalismen ligger bak oss. Grupper lever intellektuelt adskilt.»

Dette er mørkt. Men jeg leser likevel de 340 sidene med stor interesse, fordi Toje skriver godt og litterært; tidvis morsomt, selv om det kan være i overkant pompøst. Det er også en styrke at han er belest og bereist, med god akademisk ballast.

En europeisk reise

Vi blir med Toje til det han omtaler som «ruinene». Noe holder på å gå i stykker, har gått i stykker og noe er faktisk reelle ruiner, det være seg et hjem, en fabrikk eller en borg. Toje tar seg inn for å se. I et svært interessant kapittel får vi innblikk i det dysfunksjonelle Rotherham i Nord-England, der pakistanske menn gjennom en årrekke forgrep seg mot mindreårige hvite arbeiderklassejenter. Det hele ble dysset ned for å unngå rasemessig stereotypifisering. En form for ruinering.

Et annet kapittel tar oss med til bydelen Ilford i London, i nærheten av der jeg selv tråkket mine barnesko en del sommerferier. Dette er en ny «ruin», der arbeidsinnvandring og et mer deregulert marked skaper nye underklasser og dehumanisering. Videre blir vi med til paramilitære frikorps i Ukrainia, vi er til stede ved Davos-toppmøte med rikingene, og på besøk til de gule vestene i Frankrike. Vi forstår mer av det som rører seg i periferien.

Mot høyre og venstre

Toje er kritisk til høyreliberalistenes globaliseringsiver og venstresidens omfavnelse av identitetspolitikken. Han lengter heller mot det han kaller «nasjonalkonservatisme». Personlig klarer jeg ikke å dele hans kulturpessimisme, eksemplifisert gjennom setninger som: «Etter 500 år som verdensleder har Europa mistet grepet» og «Kanskje mistet Europa herskerviljen».

Til syvende og sist gikk vi oss kanskje aller mest vill da vi sluttet å tro på Gud, undrer Toje avslutningsvis. Han har muligens rett, i den forstand at det er vanskeligere å styre når en ikke har den ytre legitimiteten som tidligere herskere hadde, «ved Guds nåde». Kanskje er dette religionens hevn, spør Toje, som er full av nostalgi for det Europa en gang var så kjent for; nemlig å være «kristenheten». Det er Europas felles multiplum, «men det finnes ingen plass for kristendom i EUs traktater.» Ungarns Victor Orban vil digge dette.

Svulstig utfordrende

Dette blir mange hakk for svulstig for min del, samtidig som jeg tror det er viktig å ta innover seg den dypere problematikken Toje bringer til torgs. Skal vi forstå fenomener som nevnte ultranasjonalistiske Orban, eller Brexit og Tump-fenomenet i USA, må vi også få med oss hva som rører seg ute i samfunnsdypet. Mange reagerer på den nye identitetsbølgen vi nå ser komme innover oss fra USA. Og mye med rette, etter min mening.

Det skrives mye om Europa. Jeg blar meg gjennom noen av det, for å se det opp mot Tojes bidrag. Den omstridte britiske kommentatoren Douglas Murray skrev i 2017 bestselgeren The strange death of Europe, hvor også Murray legger ut på en europeisk reise. Han sier han ser et kontinent i ferd med å dø på grunn av multikulturalisme, innvandring og islamisme. Nederlandske Geert Maks siste bok, Store forventninger. På sporet av den europeiske drømmen. Europa 2000-2020, derimot, ser flere muligheter for det gamle kontinent, uten å underslå store utfordringer.

Må tas på alvor

Vi importerer en ny underklasse, skriver Toje. Resultatet blir segregering, der innvandrere ikke assimileres. Dette stemmer for deler av Europa, og problematikken må tas på alvor også her hjemme. Det er ikke uten grunn at vi har fått en sensasjonell politisk overgang fra Ap til Sp i hovedstaden vår.

Men alt i alt blir Toje for kulturpessimistisk for min smak. Hans kunnskap og skriving er likevel interessant og Gulbrikkespillet er en bok vi kan lære mye av.

LES MER OM BØKER:

Emil André Erstad: Eg er fascinert av Hadia Tajik. Djupt fascinert

Arne Borge: Manglende ydmykhet risikerer å skjemme Marte Michelets Holocaust-prosjekt

---

Bok: Sakprosa

  • Asle Toje
  • Gullbrikkespillet
  • Dreyer, 2020
  • 360 sider

---

Les mer om mer disse temaene:

Andrew Kroglund

Andrew Kroglund

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Bøker