Leter opp mellomrommene i åpenbaringen

Gregers Lundh debuterer her med den 200 sider tykke Skyggen av et dikt, men er på ingen måte en nykommer i det kulturelle landskapet. Lundh er en scenevant og musiserende prest og dikter som har forfattet flere skuespill og står i salmeboka som forfatter av salmen «Fader, du har skapt meg». Fra det sene syttitallet var Lundh også et sentralt medlem i visegruppa Kari Hansa og Gregers Hes. Denne gruppa utgjorde et musikalsk kraftsentrum i den nå historiske Jesusbevegelsen fra slutten av 70-tallet – en vaskeekte langhåret og slengbuksekledd 70-tallsbevegelse som i stedet for Che Guevara foretrakk Jesus, på ellers tidstypiske t-skjorter og plakater.

Liten klode

Skyggen av et dikt innledes med et sitat av Julian fra Norwich, kreditert på Wikipedia som den «første kvinne til å skrive en bok på engelsk». Sitatet skildrer en av Julians visjoner fra 1300-tallet, der «alt som er skapt» legges av Gud i håndflaten hennes: «ikke større enn en hasselnøtt». Et snart syv hundre år gammelt poetisk syn som stadfester menneskets litenhet i kosmos, og som ikke før i våre dager fikk svar i form av det ikoniske fotografiet av den blåskimrende og sårbare jordkloden sett fra månen, slik den – stikk i strid med instruksene fra Houston – ble fotografert av mannskapet på Apollo.

Utvidende om skapelsen

Dette perspektivet blir med både poeten og leseren inn i Skyggen av et dikt, som i grove drag er en nesten heldekkende og kronologisk gjenfortelling i fortettet poetisk form av både det gamle og nye testamentet (!). De eneste avvikene fra forelegget er at apokalypsen har måttet vike plassen for en grundig og utvidende skildring av skapelsen – Lundh legger figurer og fakta fra naturvitenskapen over den tradisjonelle beretningen – og at Jesus selv har blitt en implisitt karakter, som er nevnt én eneste gang, og da indirekte, så sent som på side 187. «En kristustyngde synker/ i organismene».

Det er som om Lundh forutsetter at vi selv klarer å skrive inn det nye testamentets hovedperson. Tilsvarende kommer ikke Adam inn før på side 57, selv om livstegn begynner å dryppe inn i diktene allerede på side 18. Enn så lenge en mennesketom natur full av bevegelse: «Vindene/ langs det hule rommet i strået». Ikke lenge etter livstegnene etableres det for samlingen så viktige mellomrommet: «det vakre/ mellom ansiktene/ vendt mot hverandre».

Mellomrom fungerer som igangsettere i mange av prosessene i denne boken: «Rosen,/ som alltid/ holder på å åpne seg,// folder seg ut/ mellom leppene. I mellomrommet bygges reir, der finnes balanse og møtesteder – «i det skapende/ rommet// mellom/ ansiktene.»

Fristende åpenbaring

«Skapelsen av verden» er en idé som har avfødt mange ulike svar opp i gjennom århundrene, man kan si det er et av de bredeste lerreter man kan male på, og derfor også ett av de mest fristende, og dermed også risikofylte. Hvilken poet kan si nei til å ville skrive inn sitt blikk i en verden der Adam ennå ikke har gitt navn til dyrene? Hvem tør? I norsk poesi har flere bøker de siste tiårene oppholdt seg i samme territorium, to gode eksempler er Aina Villangers Langsang og Pedro Carmona-Alvarez' Sanger for kor. Inger Christensens monumentale «Det», fra 1969 må også nevnes i sammenhengen.

Det virker som om poetene rett og slett ikke klarer å la være å blande seg i åpenbaringen. Og hvorfor skulle de la være? Historien og vitenskapen er fulle av hendelser som søker seg nettopp til åpenbaringens mange mellomrom.

Fravær og nærvær

Skapelsen som sjanger vil uunngåelig kaste lys på poetens språk og ståsted. Hvor skal man stå og se verden ta form, når det ikke finnes noen verden? Med hvilke ord skal begynnelsen skildres, når milliarder av menneskeløse år forutgår språkets utvikling? Lundh tar utgangspunkt i en ufravikelig negasjon, nemlig «Fraværet/ av «kraften til å være» og viser samtidig at i diktenes språk blir ethvert stadfestet «fravær» automatisk til et nærvær.

Når man på neste side støter på «en udrømt drøm/ om bevegelse» kan ikke denne «ikke-drøm» forstås som annet enn et stadfestet nærvær av nettopp «drøm». At denne drømmen utspiller seg i den umulige topografien «fanget/ i mangelen på avstand» oppleves ikke som et hinder for at denne udrømte drømmen kan inneholde nettopp noe. Alle ord – selv dem som peker på «det som ikke er» – kan ikke la være å tillate noe å finnes. Det oppleves derfor ikke som selvmotsigende at det finnes både «drøm», «bønn», «helligdom» eller «lengsel» forut for «alt som er skapt». Det var antakelig for slike grensetilfeller at diktningen i sin tid ble oppfunnet.

Denne innsikten skriver også Lundh inn som et premiss før det smeller: «skyggen av et dikt, // det som ikke lar seg nevne/ uten å bli til». Og slik blir også poeten en del av skapergjerningen. Og deretter braker det løs: – «finstemt voldsomhet», «…begynnelsens/ lynhvite forbipunkt» – samt andre nydannelser og styggværsmetaforikk.

Lar seg oppsluke

Det menneskelige fingeravtrykket som Lundh skriver frem i skapelsens urørte landskaper er umiskjennelig, men det ligger åpent i dagen, poetens iver er ikke forsøkt dempet eller glattet over. Faren for at poeten blir pompøs og hjemsøkt av negasjoner, dramatiseringer og besjelinger er selvfølgelig overhengende, men etter hvert som jeg leser, blir denne hårfine balansegangen en del av spenningen – når skal det gå galt? Men Lundh unnlater å se ned eller til siden. Han lar seg i stedet oppsluke, nysgjerrig og ublyg leter han opp mellomrom etter mellomrom i åpenbaringen i en språklig feiring av at verdens skapelse aldri blir helt ferdig.

LES OGSÅ:

• Anmeldelse av Sandra Lillebø: «Når det står om livet, er løsriving påkrevd»

• Marilynne Robinsons «Jack» handler om frelse og fortapelse, like mye i vår verden som i det hinsidige

• Intervju med Gunnar Wærness: – Det er når det har gått galt at vi blir interessante som kunst

---