Forbilledlig litterær pilegrimsreise

Vi har sjelden tid til å tenke over det som virkelig betyr noe. De såkalt «store spørsmål», som hva som er meningen med våre liv og hvordan vi skal forholde oss til døden, dekkes til av tacomiddager, barnehageleveringer, Netflix-serier. Hvorfor er det så vanskelig å komme til kjernen av hva ting dreier seg om?

Fordi vi trenger rom som gir oss tid til å tenke dypt og kjenne etter, og slike steder dukker ikke opp mellom hyllene på Rema eller garderoben på Sats. Vi trenger rom som er øremerket eksistensiell grubling om vi skal slå hull på hverdagsrutiner og komme til saken selv.

Eksistensielle rom

Det er noen få slike rom. Kirkerommet eller moskeen eller andre steder for bønn og andakt, for eksempel. Eller kanskje du har en krok i huset du mediterer eller skriver dagbok. Men for å få en skikkelig gjennomgang av livsløpet trenger vi mer krutt. Her er pilegrimsreisen uovertruffen, for å gå milevis til et hellig sted vil føre til selvransakelse som stikker dypere enn nattverd og en halvtimes meditasjon for de fleste. Man må sette av uker av livet for å finne ut hvor man befinner seg i og hvor veien går videre.

Men hva er det som egentlig skjer på en slik episk reise?

Joanna Rzadkowskas Veien til Santiago de Compostela gir gode svar, men kanskje ikke helt dem vi forventer oss. Et aspekt ved den er det forfatteren siterer poeten Samuel Taylor Coleridge på, selv om han skriver om gotisk arkitektur: Det uendelige blir gjort forestillbart.

LES OGSÅ: Hit kommer moderne pilegrimer og mennesker som opplever at de er født med feil kjønn

Konkrete analogier

Men det er flere anliggender forfatteren vil komme til bunns i. For det første om hun vil ha barn eller ikke. For det andre om det er noe religion igjen i henne, om hun kan eller fortsatt vil være kristen (nærmere bestemt katolikk). Men det er flere andre tråder som samler seg mens hun går, blant annet gjenopplever hun forskjellige hendelser fra samme tur på caminoen, som den kalles, da hun gikk den ti år tidligere med vennen Karl.

Noen av de fineste partiene er dem hvor hun ankommer de samme stedene som sist og husker hva som skjedde den gang og tenker på hvor hun er i landskapet nå. Stedet hun kommer til betraktes gjennom minnets og livsløpets linse, men forankres i omgivelsene, som når hun overnatter i et kloster hvor nonnene synger. Ikke fordi hun egentlig finner ut noe nytt der, men fordi avstanden mellom da og nå blir så til de grader konkret. Hun får et godt sted å stille slike spørsmål fra: Hvem har jeg blitt siden den gang? Har ting utviklet seg til det bedre eller sliter jeg med de samme problemene?

Metafysisk andakt

Jeg liker hvordan den langsomme bevegelsen gjennom landskapet samsvarer med rytmen i forfatterens tankebaner, for her er det ingenting som ta for gitt, og alle mulige krumninger i landskapet gjenspeiles i grublingen. Rzadkowska lar tankene spinne i alle retninger i denne boka, som er like mye en selvransakelse om en reiseskildring. Det er null skråsikkerhet og masse undring hele veien – men først og fremst en interesse og respekt for det tvetydige. Hun starter usikker, og ender samme sted, for hun har ikke funnet ut noe som man kan sette to streker under. Troen, som hun mistet forrige gang hun gikk caminoen, kommer ikke tilbake, men hun har fått mer respekt for mennesker som strekker seg mot noe som troende og hva akkurat det er uttrykk for.

«Jeg tror ikke på Gud, men jeg tror på mennesker som tror på Gud, tenker jeg. Jeg føler en enorm ærefrykt og ydmykhet over at mennesket kan tre ut av hverdagen og inn i metafysikken, det hellige, for å bygge noe vakkert, en hyllest.»

LES OGSÅ: De overtok stedet da den gamle skolen ble lagt ned. Nå er det blitt et herberge for pilegrimer

Litterære pilegrimsreise

Den ytre reisen samsvarer med en indre reise, og slik sier boka også noe viktige om litteraturens funksjon. For også den kan være et hellig rom som pilegrimsreisen, også den kan være et sted som kan åpne opp for indre reiser og selvoppdagelse i en annen hastighet og mer tenksom tid enn den vi ellers beveger oss i. Rzadkowska foretar vitterlig også slike litterære, indre reiser når hun går på caminoen, for parallelt med skrittene på stien leser hun Augustins Bekjennelser og Dantes Den guddommelige komedie, som begge blir litterære rom hun forlenger pilegrimsreisen gjennom. Her finner hun ståsteder og sjatteringer som nyanserer den eksistensielle vandringens implikasjoner med enda større nyanser og historisk dybde enn det hun selv kan bidra med.

Jeg har stor sans for hvordan indre og ytre rom, men også geografi og litteratur fletter seg sammen i denne boka. Når jeg er ved veis ende tenker jeg at også den er en slags pilegrimsreise – både i litteraturen, landskapet, livet og troen.

---

Veien til Santiago de Compostela

• Sakprosabok av Joanna Rzadkowska
• Flamme Forlag, 2020

---