Det som holder Gud i live

Anmeldt av Kari Løvaas

I sin bok om ensomhet og kristen erindring siterer Erik Varden den svenske forfatteren Stig Dagerman: «Vårt behov for trøst er umettelig.» De bibelske bøkene er fulle av lignelser som overfører fysisk sult og tørst til åndelig sådan: Gud er et overflødighetshorn av trøst: han metter de sultne og leder de tørste til kilder med levende vann.

Det finnes imidlertid også mange eksempler på hvordan det kristne løftet om oppfyllelse kan misbrukes. Det grelleste er kanskje den evangeliske herlighetsteologien som har løftet fram presidenter som Trump og Bolsonaro til makten. Innerst inne i det kapitalistiske monsteret som ikke tar hensyn til regnskoger og urfolk og klodens beboelighet for kommende generasjoner, sitter Gud, som overstrømmer de rettroende med gode gaver i form av rikdom og suksess. Antakelig tror ikke herlighetsteologene på klimaforskerne, men om den guddommelige økonomien som oversetter nåde til profitt skulle gjøre dennesidige ubeboelig, har Gud formodentlig også et hinsidig av gull og grønne skoger i baklommen for de heldige.

LES INTERVJU MED ERIK VARDEN: – Å være kristen er først og fremst å huske

Glemsel som grunnsynd

Det er en avgrunn mellom denne formen for framskrittskristendom og det liv i Kristi etterfølgelse som Erik Varden løfter fram i sin bok om kristen erindring, gjennom en serie memento-er. Det første av dem lyder: Husk at du er støv. Varden selv er trappistmunk, men ble i fjor utnevnt til ­biskop i Trondheim-stift. Vigslingen er utsatt på ubestemt tid. Varden formidler fint hvordan klosterreglene lar munken leve i erindringen om sitt slektskap med jorden, gjennom faste­tidens avståelser. Fasten handler om å avkles alle illusjoner, legge bort ethvert ønske om allmakt. Med adresse til Trumps og Bolsonaros heiagjeng skulle man med Varden kunne si: «Vi hevder vår rett der nåden virker, og blir slik nådeløse.» Saligprisningene gjelder ikke de mektige med rettigheter, men de som hungrer og tørster etter rettferdighet: de som er fattige i seg selv.

«For Dagerman var det aksiomatisk at menneskets behov for trøst ikke kunne mettes», skriver Varden, og gjør det tydelig at han selv ikke deler dette «aksiomet». Det er avgjørende for Varden at den kristne erindringskunsten ikke stopper opp ved støvet, så å si. Han viser til kirkefaderen Athanasius' framstilling av hva det innebærer å være skapt i Guds bilde – nemlig å lengte etter å overskride sin begrensede, dødelige natur for å ta del i en guddommelig natur: gudsbildet er nedlagt i mennesket som potensial og kall til å realisere sin gudelikhet. Adams synd var dypest sett glemsel, hevder Varden: han glemte at hans åndelige natur ikke var hans egen fortjeneste, men en gave. Guddommelig lengsel ble byttet ut med menneskelig begjær, og ondskapen kom inn i verden. Syndefallet innebar at gudsbildet ifølge Athanasius' ble knust, mennesket ble henvist til seg selv og sin (onde) natur. Med inkarnasjonen ga Gud imidlertid mennesket et løfte – om nyskapelse av gudelikheten. Den gamle Adams knuste bilde ble erstattet med et nytt, helt: Kristus, som led, døde, og stod opp igjen. Altså ikke bare å huske at man er støv, men leve i troskap mot løftet. Det er denne dramaturgien munkene iscenesetter, som en ukentlig rytme, gjennom faste og avståelse, bønn og våking, fram mot oppstandelsesdagen, søndagen.

Ukrenkelighet

Varden siterer Dagerman: «Jag saknar tro och kan därför aldrig bli ­någon lycklig människa, ty en lycklig människa skall aldrig behöva frukta att hennes liv är ett ­meningslöst irrande mot den vissa döden.» Siden evigheten ikke brydde seg om ham, var døden overalt, og det stod ham fritt å foregripe den, skriver Varden, og forbinder på den måten Dagermans selvmord i en alder av 31 med hans manglende tro. Til tross for det han kaller Dagermans «genuine filantropi», antyder Varden et for meg gåtefullt slektskap når han kaller sekulære nytteetikere for Dagermans nihilistiske, men mer «kyniske» etterkommere. Varden skriver: «Og faktisk, hvis mennesket ikke er annet enn floket støv, hvorfor skulle det da være ukrenkelig? Hvorfor skulle man ikke – med et formodentlig 'felles beste' for øye – sortere, foredle og manipulere det menneskelige råstoff?» Det som står på spill er altså menneskets ukrenkelighet, og underteksten hos Varden er at Dagerman, når han tar livet sitt, forbryter seg mot denne ukrenkeligheten, som ganske riktig har sin bakgrunn i forestillingen om at mennesket er skapt i Guds bilde. Men i realiteten handler selvmord sjelden om å ta seg en «frihet»; det handler om den utveisløshet et dypt fortvilet menneske befinner seg i, altså om den ytterste avmakt. Nihilistisk eller ei, denne formen for fortvilelse har svært lite å gjøre med ideologiske argumenter for å sortere mellom mer eller mindre «verdig» menneskemateriale.

Kanskje er all lesning drevet av en lengsel etter trøst, noe litteraturvitenskapen muligens underkjenner når sjangeren «oppbyggelig ­litteratur» avvises som endimensjonal og propagandistisk. Vardens utgangspunkt er ikke et ønske om å dekke over omfanget av menneskelig ondskap og lidelse, men å skrive det inn i en større fortelling, som kan inngyte håp. Iblant vipper han likevel over i nettopp det som har gitt det «oppbyggelige», som sjanger betraktet, dårlig rykte. Det gjelder for eksempel når han forteller historier om mennesker som har levd igjennom uutholdelig tortur og fornedring på den «rette» måten, det vil si i Kristi etterfølgelse: ikke holde fast ved sitt nag, men slippe og tilgi.

Svar til samfunnet

Et eksempel er Maïti ­Girtanner, veteran fra den franske motstandsbevegelsen. Varden skriver om henne at hun tok ansvar for sin sjelelige helse: «Ondskapen hun ønsket å bekjempe i seg selv, var ikke minst det heslige naget; å holde fast ved uretten som var begått.» Det er mulig at Varden har rett i at det som reddet henne var tilliten til at livstrådene hennes var vevd inn i en historie som før eller siden ville vise seg som vakker og meningsfull. Men jeg har problemer med den fordømmende tonen overfor dem som ikke «tar ansvar» for sin helse, som holder fast ved sitt nag, som om det alltid er et valg. Et mot-eksempel til Girtanner kunne være Jean Améry, fransk-jødisk motstandsmann som også han ble torturert av Gestapo.

Améry insisterte på at «naget» hos overleverne var en langt «rettere» moralsk forholdningsmåte til nazismens uhørte overgrep enn tilgivelse, ­eller det han selv kalte «den sunne rettlinjetheten». Slik ville han så å si forvandle det som psykiatrien definerte som sjukdom – den psykiske innkrøktheten hos de traumatisk hjemsøkte overleverne – til motspråk. Eksplosjonen av depressive lidelser i vår tid kan nok tjene på å møtes på lignende vis: ikke som den enkeltes manglende evne til å ta ansvar for egen helse, eventuelt manglende tro, men som svar på noe som er feil i selve måten vi organiserer våre samfunn på. Améry definerte verdighet som «den samfunnsgitte retten til liv». Med dette i tankene kunne man kanskje kaste om på rollene, slik en annen av Vardens helter, Etty Hillesum, gjør: Sett at Gud er et barn som vi må ta hånd om? Kanskje det er opp til oss at Gud overlever?

Det fineste med Vardens bok, er innblikket han gir i hvordan munkereglene så å si kan fungere som et partitur for en meningsfull livsform, fra dag til dag, der det enkelte livs ukrenkelighet respekteres gjennom at det ikke isoleres fra, men forbindes med andre liv og med en tradisjon, som så å si holder liv i Gud.

LES MER: Etty Hillesums dagbøker og brev reflekterer over Gud, etikk og seksualitet

---

Bok: tro

• Erik Varden
• Lengsel er mitt vesen. Om ensomhet og kristen erindring
• St. Olav forlag

---