Bøker

– Oppgjøret med en lykkegud framstår som helt nødvendig

Det personlige oppgjøret med en lykkegud og et herlighetsorientert pinsemiljø framstår som helt nødvendig i Håvard J. Nilsens roman, selv om det bredere perspektivet svikter.

Anmeldt av Ulla Svalheim.

Fra jeg skjønte at det å tro på Gud var noe en kunne velge eller velge bort, har jeg vært nysgjerrig på hva det er som kan få folk til å bytte overbevisning. Er det gode argumenter som avgjør saken? Eller henger det sammen med en mer ordløs anelse som skifter valør, uklar i kantene, men allikevel tydelig nok?

LES INTERVJU: Håvard J. Nilsen var forberedt på at troen hans skulle kollapse av å skrive romanen

Tenke sjæl

I sin første roman, og andre bok, skildrer Håvard J. Nilsen (f. 1980) en ung students basketak med den pinsekarismatiske troa han henga seg til i ungdomstida. Boka er tydelig fra første side: Hovedpersonen Sigurd melder seg ut. Men gjennom å vise fram troas sammenbrudd og samtidig levedyktighet, blir boka med den korte tittelen Du heldigvis ei fortelling som er mer kompleks i spørsmålet om tro enn et absolutt enten-eller.

Sigurd vokser opp i Mosjøen. Der blir han aktiv i Betel-miljøet, et sted han mener står for en mye mer autentisk kristendom enn den tilstivna norske kirka hvor faren vanker. Det som teller er å ha gløden; engasjementet skal være så sterkt at troa blir til en produsent av reine og rettroende mennesker; verdige disipler og misjonærer for Guds rike.

I romanens nå, satt til 2004, er Sigurd historiestudent i Trondheim. Der flytter han inn i et kollektiv hvor han blir kjent, og etter hvert kjæreste, med den ikke-troende sykepleiestudenten Mariell. Hun skal bli en katalysator for det trosoppgjøret som begynte allerede da Sigurd bodde hjemme og møtte motstand fra pastoren både fordi han leste og grubla for mye (og feil), og fordi han besudla til troa gjennom å vurdere for eksempel evolusjonsteorien som sann. For Sigurd blir både fakta om verden og en følelse av å ikke kunne rommes med hele seg drivkrefter når han forsøker å kaste fra seg troas krykker.

Troskverning

Korte tekster bygger opp boka, og i disse framstår kverninga mer sentral enn historia. Nilsen er ofte god til å sette ord på hva det er som står på spill, noe som resulterer i flere påfallende setninger og passasjer. Som her:

«Hva er det å miste trua? Er det som å legge av seg gamle klær du ikke har bruk for lenger, hullete og slitte og umoderne? Eller er det som å miste en gammel venn, et barndomshjem, et sted du pleide å reise til hver sommer?»

I de lengre linjene er det imidlertid flere ting som er unødvendig uklart. Forholdet til Mariell tar slutt på en veldig brå måte, og et par tidsanvisninger forvirrer meg: Sigurd er født i 1980, altså er han 24 år i 2004, men jeg får inntrykk av at han dette året kommer rett fra videregående. Dessuten blir tv-seriene Skam (2015-2017) og True Blood (2008-2014) nevnt, uten at det virker som det har gått mer tid enn noen måneder.

Lenge er det en god driv i boka; hoppa fram og tilbake i tid gir en god dynamikk. Men etter hvert opplever jeg at romanen mister historia si av syne. For eksempel vies den norske pinsegrunnleggeren Thomas Barratt en egen seksjon. Nilsen forsøker å sette romanpersonen sin i sammenheng med den historiske utviklinga av pinsebevegelsen i nord, men lykkes ikke helt i dette ønsket om å sette Sigurds liv i en videre sammenheng.

Nødvendig oppgjør

Så godt som gjennomgående er Sigurds historie og oppgjør henvendt til Gud som et du, slik tittelen varsler. Ikke hyppig brukt, men som en stadig påminnelse om hvor djupt denne relasjonen sitter for Sigurd: Han veit ikke hvem han er uten. For meg som ikke er noen pinsevenn, framstår den verden Sigurd forlater temmelig svart-hvit. Oppgjøret han tar med det intense, refleksjonsskeptiske, herlighetsorienterte «alle må være glade»-miljøet i bokas Betel i Mosjøen framstår dermed også som helt nødvendig om han skal få være menneske.

Ny tro

Det blir ikke fullstendig slutt mellom Sigurd og Gud. Det er interessant å lese hvordan han ikke tømmer ut barnet med dåpsvannet, men heller nærmer seg farens og Den norske kirkes tro.

Underveis i oppgjøret leser Sigurd Jobs bok, og konkluderer med at «Du er stor, stygg og komplett uforståelig» som piner Job bare for å vinne et veddemål mot Satan. Hva Sigurd tenker om Jobs bok enda noen basketak seinere, står det ikke noe om. Det slår meg allikevel at den gjenstridigheta Sigurd viser, trangen til å slenge dritt til Gud, i frykt, men også forventning om at det vil bli tålt, minner om Jobs kamp for å få Gud i tale. I flere passasjer viser også Nilsens bok en solid evne til å formulere hva som står på spill.

For som han sier, med Gud som adressat: «Vi har fremdeles noe mellom oss, noe uoppdaga, noe uoppgjort.» Både glede og sinne gjenstår, og han veit ikke sikkert hva troa er, men han veit at den ikke skal være «predikantdesigna ferdigvare, men noe slitesterkt, laga av jord og røtter. Ei åpning mot verden». For Gud er fremdeles «en gammel venn, en jævla amatør, og herre.»

---

Roman

  • Håvard J. Nilsen
  • Du
  • Flamme forlag

---

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Bøker